I snart 28 år har Ragnhild Eskeland levd med diabetes type 1. I fem av dem har hun jobbet med den drøyt 300 sider tykke boka, som nå er gitt ut på Pelikanen forlag og endelig og ugjenkallelig ligger hos bokhandlerne.
– Det er litt skummelt; det er veldig mye av meg selv og min kropp inni der. Og så er jeg selvfølgelig stolt, sier Ragnhild til diabetes.no en drøy halvtime før «Føling» skal presenteres i Boksen på Kulturhuset i Oslo.
Der slapp hun til tre skrivekolleger fra forfatterutdanninger i Bø og Gøteborg, før hun selv leste tre utdrag fra «Føling».
– Jeg vil takke min mor, som boka også er dedikert til, for at hun levde med diabetesen min så lenge. Og mannen min, som i tillegg til diabetesen har holdt ut med boka i fem år, smilte hun, før de fleste av de rundt 70 i salen fikk sine første møter med den sterkt personlige romanteksten hennes.
– Ragnhild er fantastisk. Boka handler om livet, ikke bare om diabetes som en kjedelig realitet, var attesten fra Kenneth Moe, mottaker av Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2015, og en av dem Ragnhild studerte i Bø sammen med.
ROMAN: Bilder av netthinnen hennes pryder omslaget på Ragnhild Eskelands «Føling», ett av dem med «laserskudd».
Fikk komplikasjoner
Når diabetes.no møter henne rett før lanseringsseansen, er hun også åpen: Ja, hun har gitt en del blaffen.
– Jeg satte alltid noe langtidsvirkende, men i perioder brukte jeg nesten ikke hurtigvirkende. Da jeg var 15, hadde jeg en alvorlig ketoacidose, og da fikk jeg pumpe for første gang. Da møtte jeg også legen jeg har i dag. Jeg følte at han reddet meg. De andre legene bare kjørte dosene oppover og oppover, uten at å skjønne hva som foregikk; at jeg satt der og løy til dem.
Etter årevis med fortrengning og fornektelse av en diabetes som egentlig grep inn i alt i livet hennes, med blodsukkerverdier deretter, kom komplikasjonene.
I 2008 var hun igjennom den første av flere laseroperasjoner på netthinnene, og i 2014 smalt det til med Charcot-fot, en smertefull nevrologisk lidelse som går utover beinstrukturen og får foten til å «klappe sammen».
Alt er med i boka – netthinnen hennes sågar i tre bildevarianter på omslaget.
– Jeg tenker at andre kan føle at de ikke er alene om å være sint og frustrert. Og så håper jeg de ikke blir skremt av Charcot-foten.
– Vil du si at romanen din er litt mørk?
– Jeg vil også si at den er litt morsom. Den handler om et menneske som ikke vil ha diabetes og som lenge slåss mot det. Jeg tror ikke det er så uvanlig.
Fra spontane tekster til roman
Fem år har det altså tatt.
Det startet med at forfatterspiren (som også har en master i fransk litteratur) skrev ned korte tekster om diabetesen når hun hadde noe hun ville ha sagt om den. Da hun innså at de korte tekstene allerede fylte 70 sider, kom tanken om å skrive dem om å gjøre det til noe mer.
Hun begynte å lete etter minner fra da hun var liten, snakket med sin mor … Og etter hvert, når Pelikanen forlag var blitt med på laget, kom ingen ringere enn Karl Ove Knausgård inn, som redaktør.
– Han var veldig bra. Han pushet og pushet meg, inn i ting jeg ikke ville inn i, til jeg ble sint. Det var bra for både meg og boka. Den er blitt mye bedre enn jeg trodde den kunne bli.
– Så boka har faktisk også være litt terapi, tenker du?
– Ja, jeg tror det. Jeg har avfunnet meg mer med diabetesen og gitt den mer plass. Jeg har tatt mer innover meg at den ikke er til å unngå. Jeg eier den litt mer og tar den mer alvorlig, sier Ragnhild Eskeland.
Bokomslaget sier det slik: «(…) en roman om diabetes, om å vokse opp, om å være ung og om kampen for å akseptere seg selv.»