– Den viktigste rutinen på tur, er å være litt uredd

Alt dreier seg om å være litt uredd, og å være forberedt på å ta problemene som de kommer.

Dette er filosofien til Karl Ylvisaker, 23-åringen som prøver å aldri la diabetesen sette noen stopper for livet han har valgt å leve. Han er mye på reisefot, aller helst på motorsykkel, og velger seg reisemål og opplevelser de færreste av oss tør tenke på.

Akkurat nå slapper han av hjemme i Gamlebyen i Oslo. Panoramautsikten utover vårslapp Oslo minner om alt annet enn Sudan, Libanon, Mongolia eller Amazonas. Noen få av de stedene Karl har lagt bak seg.

– Nei, charterturer til Mallorca er vel egentlig ikke min greie, sier han og lar et behersket smil bre seg utover ansiktet.

– Jeg har jo egentlig alltid vært på reisefot. Mamma og pappa var veldig flinke til å ta oss med rundt omkring. Vi har jo bodd i Sør-Amerika i to år, og som familie hadde vi lengre opphold i både Australia og på Rarotonga (stillehavsøy, del av Cook Islands, red.anm.).

– Dette er en gnist som de har overført til meg. Jo lenger og mer jeg har reist, desto mer ekstremt har det kanskje blitt. Jeg har lyst til å komme meg lenger vekk fra folk, eller møte helt andre mennesker. Og jeg har alltid lyst til å utforske nye omgivelser.

Mange tanker, mange Snickers

Karl gjør seg alltid opp mange tanker før han skal ut på reise. Nøye planlegging er viktig, og rutinene må endres.

– Man er borte fra hjemmet hvor man har sine rutiner; med diabetes er det jo viktig med rutiner. Men når man skal ut og reise, må disse legges igjen hjemme. Den viktigste rutinen på tur er å være litt uredd, slår han fast og fortsetter:

– Uansett om man har diabetes eller ikke, så møter man på utfordringer når man er ute og reiser. Du kommer til å møte vegger, og da er det viktig å bare ta ting med et smil og … tenke klart!

Skikkelig galt holdt det på å gå da han på Gardermoen, på vei til en seks måneders Asia-tur, oppdaget at nålene han hadde kjøpt til den nye engangspennen ikke passet. Da var det bare å hive seg rundt og finne et nærliggende apotek som hadde riktige nåler inne.

Karl planlegger alltid noen dager i forveien. Hvor kan han regne med å få føling? Er neste møte en storby, eller blir det telting i ødemarka?

– Hovedregelen er å alltid planlegge hvor mange Snickers jeg skal ha med i lomma. Snickers er min «go-to» følingsmat, det kan du få tak i hvor som helst i verden. Det er godt – og det er effektivt, sier han med en overbevisning som kan få enhver motstander av karamell og nougat til å revurdere uviljen.

Frivillig hjelpearbeid

I 2015 loset reisegløden Karl til Hellas. Han hadde jobbet et år etter videregående og spart opp bra med penger, opplevelsestrang og ønske om å gjøre noe meningsfylt.

– Flyktningkrisen i Europa var da i alle medier, og jeg hadde medvirket i noe hjelpearbeid via «Refugees welcome to Norway». Ei venninne jeg traff på fest, fortalte om muligheten til å jobbe som frivillig i flyktningleirer i Hellas.

– Jeg tente på ideen, og dro nedover allerede neste helg, etter å ha funnet en fyr på Facebook som skulle kjøre bil hele veien fra Oslo til Hellas. Måtte jo bare kaste meg med og satse på at fyren ikke var klin gæren.

– Jeg ble værende i åtte uker og jobbet for organisasjonen Dråpen i Havet. Det ble en erfaring som satte store spor, og høsten 2015 begynte jeg å studere sykepleie i Oslo.

I år dro Karl tilbake til Hellas for å fortsette hjelpearbeidet. I sju uker jobbet han på øya Lesvos for organisasjonen Lighthouse Relief, og som frivillig for The Israel Forum for International Humanitarian Aid (IsraAid). Der hadde de ansvaret for hele nordkysten av den 320 km lange kystlinjen som omkranser øya.

Båtflyktningene kom over fra tyrkisk side til den greske øya, og i transittleiren hadde Karl ansvaret med å gi nødhjelp til søkkvåte, traumatiserte og skadde mennesker som kom i land.

Mangel på rutiner

Karl skildrer hvor vanskelig det kan være å forberede seg på slikt. Hvilke påkjenninger det er å møte mennesker i krise, og lære seg å håndtere disse krisene. Og for den saks skyld, håndtere mangel på rutiner.

– Du kan jobbe hele natta og sove hele dagen. Hvordan planlegger du da langtidsvirkende og hurtigvirkende? Man kan lage seg gode rutiner for et par dager, men så blir de neste dagene helt annerledes. Påkjenningene er så store – både fysisk og mentalt – at blodsukkeret er dømt til å svinge, vedgår han.

– Noen dager har du vanvittige mengder adrenalin i kroppen, siden det hele tiden skjer noe akutt og hektisk. Andre dager skjer det ingenting, og du blir stillesittende og frustrert. Følelsene svinger voldsomt, og blodsukkeret deretter. Et regelmessig kosthold er heller ikke lett å opprettholde …

Men noe av det vanskeligste, det er å komme hjem.

– Der nede havner man litt i en boble. Man er omgitt av gode mennesker med samme tankesett og innstillinger som deg selv. Og man er omgitt av menneskelige skjebner som er vanskelig å begripe. Så kommer du hjem – da er det som alt plutselig er litt glemt. Her hjemme har jo livet gått sin vante gang, i takt med at krisen som utspiller seg der nede blir en avis-halvside folk skummer gjennom til formiddagskaffen i sola.

Nyttige triks

Ute i bakgården står farens Harley Davidson, en Sportster-modell. Det er ikke denne Karl pleier å ha med seg på tur. En del av motorsykkel-turopplevelsen er å kjøpe og selge sykkel underveis. Og dra med seg noen nyttige triks.

– I Vietnam for eksempel, der kan du kjøpe en sykkel for 200 dollar, og selge den igjen for 150. Selgeren gir deg identifikasjonspapirene til en helt tilfeldig vietnameser, slik at du har noe å vise hvis du blir stoppa av politiet.

– Politiet vil jo gjerne stoppe deg uansett hvor du er. Da er det greit med hjelm og lokale skilter, ingen ser om du er lokal eller turist. Trikset er da å bare vinke tilbake hvis politiet vinker deg inn. Hvis de gidder å ta opp jakten etter deg, hvilket er veldig sjelden, er det bare å spille dum turist og si: "Oi, jeg trodde dere bare hilste." I verste fall må du da punge ut fem dollar til politimennene. Jo lengre tid du bruker på å bla opp de fem dollarene, jo flere politifolk kommer til. Og alle skal ha sine fem dollar.

– Da er det bare å tenke på at dette er politimenn som tjener minimalt, og at det de får av deg, er det de forsørger barna sine med, sier han ettertenksomt – men avbryter seg selv:

– Sommeren 2016 kjørte jeg og to kompiser motorsykkel gjennom Mongolia. Og der er infrastrukturen såpass lite utvikla at helsehjelp er milevis unna hvis du først skulle trenge det. På den turen hadde jeg faktisk en ekstra ryggsekk med sikkert 40 Snickers.

God diabeteskunnskap overalt

Karl har også vært på trekking i Amazonas, der 40 plussgrader og en luftfuktighet på 110 prosent gjør sitt, med dagevis vandring i uframkommelig vegetasjon.

Han har reist i krigsherjede Sudan, vært omkring i Asia et halvt år, og blitt hasteinnlagt med magevirus på sykehus på Filippinene – for deretter å skrive seg selv ut samme dag, etter å ha erklært sykehuset fritatt for skyld om han skulle dø.

Karl har lært seg å stole på seg selv og kunnskapen om sin egen diabetes.

– Men av og til føler jeg meg som en litt «dum diabetiker». Jeg kan liksom ikke forklare hvordan jeg håndterer diabetesen min, hva som er mine tips. Det sitter så dypt inne og går mer på mekanikk og instinkt. Jeg tror dette er felles for de fleste med diabetes. Det er jo helt individuelt, vi har alle et slags 24 timers-program i hodet som bare tikker og går.

Karl poengterer også at det er viktig å ha tillit til den lokale hjelpen man kan få. Og han opplever diabeteskunnskapen som svært god stort sett overalt hvor han har reist.

– Selv om vi i Norge har et svært godt helsevesen, så er det ikke dermed sagt dårligere andre steder i verden. Kanskje kommer du til et sykehus som kan se litt stusselig ut, men legene og sykepleierne kan allikevel være førsteklasses.

– I Sudan for eksempel, der er de private diabetesklinikkene minst like gode som på norske sykehus. De har alt av utstyr, og pasientene får tre måneders oppfølging. Får de komplikasjoner, blir også disse godt behandlet og med ditto oppfølging. Vel er dette private klinikker, men som tilreisende med reiseforsikring får man alltid slikt dekket. Husk det, ha alltid reiseforsikringen i orden når du reiser med diabetes, avslutter Karl.

Sykepleierstudenten planlegger å dra tilbake til Hellas etter endt eksamen i mai. Eller kanskje det blir til Islamabad i Pakistan. På motorsykkel. Men da vil han gjerne ha med seg reisefølge, om noen tør? Diabetes ingen hindring. Aldri!