– Tyve minutter på kontoret går fryktelig fort. Da blir det fort slik at vi ikke er gode nok til å snakke om den psykologiske biten av diabetes, sier Ragnar Rabe.
Fastlegen ved Østerås legekontor er denne uken gjest i podcasten Diapodden, som handler om diabetes og psykologi. Temaet for denne episoden er diabetesoppfølging i et fastlegeperspektiv. Rabe snakker blant annet om hvordan den ikke-somatiske delen av sykdommen blir håndtert ved hans legekontor.
– Ofte er det et misforhold mellom pasientenes forventning til legetimen og legens kapasitet. Det kan nok oppfattes som vi har dårlig tid, og det er jo egentlig riktig.
Tatt ekstra kurs
Siden år 2000 har det derfor vært en legesekretær med ekstra kompetanse på diabetes ved legekontoret. Både hun og Rabe har tatt kurs for å få ekstra kunnskap om sykdommen. Pasienter som trenger oppfølging eller skal utredes for diabetes type 2, får gjerne time hos henne i tillegg til konsultasjoner hos Rabe.
– Der får de god tid til å stille sine spørsmål, og til å ta alle nødvendige prøver. Hun har mer tid til å systematisere diabetesoppfølgingen enn vi leger gjerne har tid til. Dessuten har hun bedre tid til å lytte enn meg. Mange forteller henne ting de ikke sier til meg, blant annet om hvordan psyken påvirkes. Slik kan også jeg få vite om disse tingene.
Interesse for diabetes
Rabe er særlig interessert i diabetes type 2, etter han på slutten av nittitallet var med og arrangerte Diabetesforum. At diabetes berører mange andre fagfelt innen allmennmedisin, trigger ham også. Mange diabetespasienter søker seg til hans kontor nettopp fordi han er spesielt opptatt av sykdommen.
– Motivasjonen er å klare å definere risiko for type 2 diabetes. Fanger man det opp tidlig, kan man snu eller utsette utviklingen av sykdommen. Klarer jeg å motivere pasienten til livsstilsendring, betyr det at jeg faktisk har fått til noe. Det vil jo også ha mye å si for livskvaliteten til pasienten lenger frem i tid, med tanke på forebygging av senkomplikasjoner.
Han har ikke like mange pasienter med diabetes type 1.
– Mange starter behandlingen på sykehuset, og fortsetter ofte der. Noen synes likevel det er greit å gå over til allmennpraksis, men da er det gjerne stabile pasienter, som følger opp sykdommen selv på en god måte, sier Rabe.
Uansett er det viktig for ham med kontinuitet i behandlingen, og å bli kjent med pasientene.
– Det er helt avgjørende for behandlingen.