Skiskyttertalentet fra Bossmo & Ytteren IL i Mo i Rana er helt i norgestoppen i sin aldersklasse, og hun trener hver dag. Nå droppes riktignok de siste konkurransene denne sesongen, blant annet avslutningsrennet i Nordlandscupen i langrenn kommende helg. Men trene, det skal hun.

– Ja, jeg kommer til å trene for å se hvordan kroppen reagerer. Oppkjøringen til neste sesong starter 1. mai, og da skal jeg være med. Det er fint å slippe å gå gjennom alt dette da, sier hun til diabetes.no.

Storesøster Marthe (19) er på juniorlandslaget i skiskyting, og pappa Jan-Erik Johansen er trener, så langrenn og skyting er en viktig del av hverdagen i familien.

– Jeg kommer definitivt ikke til å gi med meg med skiskyttersatsingen, slo Hanne fast overfor Rana Blad, etter at hun hadde hatt sin første drøyt timelange trening med hyppig måling av blodsukker langfredag og skytetrening på standplass lørdag.

 

– Fullstendig kollaps

Hun har blant annet vunnet Hovedlandsrennet i sin aldersklasse to år på rad, og hun ble bare slått av en 16-åring i Young Star i fjor, da hun fortsatt var 14.

Men i år:

Det hadde lugget kraftig i konkurranser helgen før påske, både i Young Star i Holmenkollen og i en stafett i Mosjøen. Årsaken var verken smørebom eller dårlig innstilt sikte, men en kropp som langt fra fungerte som den skulle.

– Hun hadde fullstendig kollaps i løypa, er Jan-Erik Johansens beskrivelse av datterens prestasjoner.

Han tenkte med en gang på kyssesyke, som han har sett flere idrettsungdommer slite med. Men et blodsukker på 36 mmol/l målt hos legen mandag levnet ingen tvil: diabetes type 1, rett inn på sykehus.

– Vi skulle overføres til Bodø med ambulansefly tirsdagen, men den dagen snødde det en halvmeter her, så det ble rutefly onsdagen i stedet, forteller han.

 

Søkt om sensor og pumpe

Dermed ble det åtte dager på Nordlandssykehuset, med opplæring fra bunn av for en jente og en familie som var helt ukjent med diabetes type 1.

– Det er rart. Jeg har sprøyteskrekk, men nå er jeg blitt vant til det, sier hovedpersonen selv.

Sykehuset har søkt om trådløs sensor og insulinpumpe for henne, men inntil videre er det penn og fingerstikking som gjelder.

Og karbohydrattelling:

– Jeg regner fortsatt karbohydrater sammen med mamma, men jeg kan mer og mer om det. Det er utrolig hvor fort du lærer, sier hun, vel vitende at det blir en del prøving og feiling i starten.

Hverdagen blir uansett annerledes for familien Kråkstad Johansen, og de kommer til å ta sine forholdsregler også når Hanne igjen skal konkurrere.

– Normalt reiser bare en av oss foreldre med på renn, i framtida blir vi nok to. Det blir viktig å ha folk rundt Hanne som kan sykdommen og dermed bidra til at hun både kan yte maks og være trygg på at ikke noe uforutsett skjer, sa Jan-Erik Johansen til Rana Blad etter den spesielle påsken.