Jeg satte fra meg sykkelen ved et av de andre stativene. Følelsen av å være redd folk, redd for å nærme seg et menneske, den er ikke noe bra. Jeg er jo ikke redd folk. Trodde jeg.
Jeg går mot gruppa med unge menn. Den ville er fremdeles helt vill. Han må være rusa. Et anfall av noe slag? Mennene som står rundt får tak i armene hans og styrer ham ned på et trappetrinn. Han legger seg ned på rygg. Han stenger for hele døra hvor jeg skal inn. Jeg står rådvill og nøler noen sekunder. Så våger jeg meg opp til dem.
Den unge mannen som har bestemt seg for at det i dag er hans oppgave å ta ansvar for et medmenneske ute av kontroll, ser opp på meg. Han har langt brunt hår i hestehale og snille øyne. Kjenner du ham? spør jeg. Nei. Skal du inn? Ja, jeg skulle egentlig det.
Som om jeg hadde trykka på en knapp, fyker mannen med anfallet opp fra trappetrinnet. Han spinner rundt og rundt, slenger sekken rundt seg, snubler over syklene og ut i gata. Det kommer ingen biler. Han kommer seg opp, tar fart og sparker av all kraft i skiltet hvor det står hva slags kaffe man kan få kjøpt i kaffebaren like ved. Mannen med hestehalen og de andre som har følt seg kallet, løper etter. De får tak i ham. Han med anfallet slenger seg ned på rullestolrampa til en butikk. Hodet henger utenfor kanten. Beina hans ligger opp langs husveggen. De rister.
Jeg føler meg også kallet, men jeg er handlingslamma. Det er ei ung dame der. Hun har ringt politiet. De er visst på vei. Vi snakker sammen. Er det rus? Hva slags fyr er dette? Det er ikke avsky eller motvilje jeg kjenner. Det er en utrygghet. Og en slags utilstrekkelighet. Flere kommer til. Hva skjer? Er han rusa? Er det tung psykiatri? Folk er alvorlige. Misbilligende. Mørke i blikket.
En av hjelperne kommer over til vår side av gata. Tydeligvis kjæresten til hun som har ringt politiet. Diabetes. Han har sagt noe om diabetes. Jeg ser over gata. Hestehalen har plutselig ei flaske brus i handa og greier å tvinge en slurk inn i munnen på ham jeg tror er en tungt rusa psykiatrisk pasient med en alvorlig diagnose.
Igjen er det som om en knapp er trykka inn. Av-knappen. Den ungen mannen jeg var redd for, er plutselig helt rolig. Han snakker med hjelperne. Politiet kommer. Han snakker med dem. Rolig, vennlig. Politidama smiler og klapper ham på kneet. Jeg hører ikke hva de sier. Nå skulle jeg gjerne ha vært der, vært en av dem som turte å bry meg. Men jeg turte ikke. Og nå trengs jeg ikke.
Han hadde føling. Jeg ante ikke at føling kunne se sånn ut. Kunne lavt blodsukker tatt livet av denne mannen? Tenk om det hadde kommet en bil da han slengte seg ut i gata? Tenk om han hadde truffet noen i hodet med ryggsekken, skada dem alvorlig? Hadde han da gjort seg til kriminell?
Og tenk at jeg ikke skjønte, ikke visste, ikke forsto. Ei flaske brus var løsninga. Det skal jeg huske.
Randi Lillealtern