Kristine Småbrekke Gjerstad (36) har det ganske så godt med seg selv, der hun står hjemme på Stange i Hedmark med den drøyt halvt år gamle, nyvåknede, blide og rolige Isak Martinius på armen. Han synes det er stas med to rare menn på besøk, den ene med et repertoar av Donald-lyder, den andre med ditto kameravinkler og -utstyr.
– Det finnes jo ikke noe mindre stressende enn å være sammen hele dagen med en sånn fin gutt, da, smiler mamma Kristine varmt og berører dermed noe av kjernen i det hun kaller en filosofi:
– Jeg lever kun ett liv. Da er det viktigste å ha det bra. Jeg vil fylle på med det som er positivt for meg selv. Det vinner også diabetesen min på.
Diabetesen ble nok en «wake up call», sier Kristine Småbrekke Gjerstad.
Spennende med insulin
Den mammapermitterte barneskolelæreren snakker gjerne om hvordan hun selv møter hverdagen med diabetes, nærmere bestemt en diabetes type 2 der det høye morgensukkeret har fått henne til å fortsette med det middels langtidsvirkende insulinet Insulatard også etter at hun ble mamma sist sommer.
Hun fortsetter i hvert fall så lenge hun ammer. Da kan hun uansett ikke bruke Metformin, og blodsukkeret har dessuten en naturlig tendens til å ligge litt høyere.
– Jeg vet ikke helt hva jeg skal etterhvert. Men jeg synes det er spennende med insulin, sier hun.
– Spennende? Den var ny.
– Ja, jeg synes det. Det er litt matematikk i det. Det er interessant fra et medisinsk perspektiv hvordan det funker; du må vite hva du driver med. Metformin ligger jo bare der. Insulin er noe du kan styre selv, et bedre verktøy for å nå målet. Og ja, jeg har et visst kontrollbehov …
Blodsukker og stress
Med snart seks år med diabetes type 2 på nakken har Kristine erfart en klar og direkte sammenheng mellom blodsukker og stress. Og da tenker hun ikke bare på det hun måtte havne i av tidsklemmer, på prøver som skal rettes, foreldre som skal ringes og møter som skal nås. Eller på mer generell uro og bekymring, for den saks skyld.
– For meg er blodsukkeret veldig stressrelatert. Det går opp bare jeg tenker på det.
– Du får altså høyere blodsukker av å måle det?
– Ja, blodsukkeret handler om stress, i hvert fall for meg. Da jeg fikk diagnosen, var jeg streng og stresset veldig med å forstå hva jeg reagerte på av mat, prøvde det ene og det andre, brukte eliminasjonsmetoden. Og målingene: Hva var høyt? Hva var lavt? Var 9 høyt? 12? Indremedisineren jeg ble henvist til, sa at det ikke handlet om tallet 9, men om hvor blodsukkeret var da det begynte å bevege seg dit. Det gikk en stund før jeg skjønte det. Og jeg fant etter hvert også ut at hvis jeg slappet mer av i forhold til blodsukkeret og hva jeg spiser, da ble det bedre. Så jeg unner meg for eksempel et kakestykke med god samvittighet. Tidligere sa jeg til meg selv: Kan jeg ta det? Kanskje det var litt masse? Det gjør jeg ikke like mye nå.
– Og blodsukkeret …?
– Det er i hvert fall ikke noe dårligere.
Dårlig samvittighet?
Skyld, skam og samvittighet er S-ordene som lett kan følge med en type 2-diagnose og et liv med sykdommen. De to første har ikke Kristine kjent noe særlig på.
– Nei, jeg er ikke der. Jeg tenkte «OK, dette fikk jeg, dette var mine kort.»
Men det siste:
– Det skjer mindre og mindre. Og ironisk nok kommer den dårlige samvittigheten når folk påpeker hva jeg spiser. Når folk legger seg opp i min situasjon, og jeg får skeive blikk, da påvirker det meg psykisk. Da kan jeg spørre meg selv: Burde jeg få dårlig samvittighet? Og jeg burde kanskje heller spørre dem om hva DE spiser, sier hun.
Hjemme på gården i Tørvikbygd i Hardanger vokste hun opp med en far med LADA og en mor som er diabetessykepleier, så hun har flust med både bakgrunnskunnskap og også diabetesfaglig kompetanse å spille på.
I tillegg har hun fått med seg det hun opplever som en sunn og riktig tilnærming til mat og fristelser.
– Hjemme ble det aldri skilt mellom kaker med og uten sukker. Begge deler ble bakt, men det ble ikke sagt fra om hva som sto på bordet, og det ble sjelden spurt. Det er ikke noe stress med det. Jeg er jo ikke allergisk mot sukker!
Ung type 2-er
Diagnosen diabetes type 2 kom ikke fordi hun eller noen andre mistenkte det. Hun ble utredet for til dels voldsomme smerter i kroppen som slo henne helt ut, og som legene slet med å finne en god forklaring på – og fortsatt ikke er sikre på. Hun var blitt utredet en stund da også blodsukkeret målt. Det «så ut til å kunne være litt høyt», og en påfølgende glukosebelastningstest viste mer enn 13 mmol/l, godt over den diagnostiske grensen på 11,1. Diagnosen var klar.
– HbA1c var ikke høyere enn 6,5, og siden da har det alltid ligget lavere. Jeg fikk ikke blodsukkerapparat en gang, men mamma mente jeg burde ha det.
– Du var 31 år. Hva tenker du om grunnen til at du fikk diabetes type 2 så ung?
– Jeg har masse type 2 i slekta, tre av fire besteforeldre, onkler … og to søskenbarn med type 1. Og jeg var så inaktiv på grunn av smertene, som jeg slet med i over et år. Jeg var helt utslitt. En lege på Gjøvik fikk meg til slutt i gang: «Du kan ikke sove bort resten av livet ditt!». Så jeg begynte i det små, med ett mål om dagen. Bare det å komme seg ut og handle var en kjempeutfordring. Det var nok starten på å snu min egen mentalitet, sier Kristine.
Dramatiske skader
Hun ser på seg selv som en «ganske positiv type i utgangspunktet», og hun tilskriver dette en dramatisk skade hun fikk på håndballbanen som 15-åring. I et døgn var hun lam fra halsen og ned, og i de neste fire månedene hang ikke venstre side av kroppen med.
– I dag kan jeg si at egentlig var det litt bra at dette skjedde. Du får gjerne andre dimensjoner i livet ditt da. Du merker hvilke nettverk du egentlig har rundt deg. Jeg følte meg ikke alltid så mye som en person, heller som en stakkar på krykker, kan du si. Men jeg synes ikke synd på meg selv; jeg trodde på at jeg kom til å bli helt normal igjen. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang tenkte at «nå er jeg lam». I en sånn situasjon får du et annet fokus.
Og en ulykke kommer sjelden alene, sies det. Noen år senere sa det pang i den ene leggen, på stuegulvet hjemme hos foreldrene. Et tretthetsbrudd som var operert fem uker tidligere – en stressfraktur – viste seg å være komplisert, og etter mange operasjoner kaller hun det en lykke at hun faktisk kan gå i dag.
– Ja, det har vært noen humper i veien, det har det. Men jeg tenker at det har gått helt fint, sier hun og sender et smil bort til Isak Martinius, som holder stand i barnestolen mens mamma blir intervjuet.
«Dette går fint»
Kort oppsummert kom altså diabetesdiagnosen som nummer fire i rekkefølgen av helseutfordringer for Kristine Småbrekke Gjerstad, og ikke overraskende var reaksjonen: «Dette går fint, dette er noe det skal gå greit å leve med.»
– Hvis du reflekterer over livet: Å bli lam er mye verre. En sjef sa til meg en gang at hvis han kom til å bli lam, ville han avslutte livet. Jeg svarte at «det kan du ikke si uten å ha vært der!». Du får en egen menneskelig kraft. Da jeg var lam, følte jeg en ro som de rundt meg ikke hadde; jeg tok det på en måte med et smil. Jeg trodde ikke det skulle vare livet ut.
– I motsetning til diabetesen …
– Ja. Men jeg tenker at det finnes mange verre ting. Jeg er blitt flinkere til å se at jeg har så mye bra i livet, som er viktigere enn alt annet: Familien, jobben, en hverdag med ting som er fint, verdien i alt det.
– Har diabetesen endret noe, synes du?
– Livskvaliteten min er ikke påvirket, men diabetesen ble nok en «wake up call». Den hjelper meg til å være mer fornuftig; jeg ønsker jo å være aktiv og ha en god helse. Jeg var heldig som fikk diagnosen veldig tidlig, og jeg tror på en måte at veldig mange opplever den som et slag i trynet når den kommer. Det har jeg all forståelse for, men for meg er det altså veldig annerledes, sier hun, med et håp å inspirere andre til å møte diabeteslivet sitt med litt mer løftet blikk og positivitet.