Penger og blogg
Diabetesreisen hadde også som mål å samle inn penger til barn med diabetes, via Diabetesforbundet. Et anslag basert på en foreløpig opptelling, viser i størrelsesorden 50.000 kroner. Blant annet har en kronerulling på Espen Bekkestads arbeidsplass, Hydro Aluminium i Holmestrand, gitt rundt 10.000 kroner på konto.
Espen Bekkestad har blogget underveis. Bloggen finner du her: diabetesreisen.blogg.no. Han har også vært aktiv på Instagram: Diabetesreisen
33-åringen fra Holmestrand hadde bare 30–40 treningsmil bak seg på sykkelsetet da han startet på Nordkapp onsdag 28. juni. Den gode fysiske formen hadde han hovedsakelig fra kickboksing og fotball. Nå kan han legge sykling til på listen.
– Faktisk har sykkelen vært en større utfordring enn kroppen. Den har stjålet mye av oppmerksomheten, oppsummerer han, vel installert på Fyrgryta ved landets sørligste parkeringsplass og klar til å gå løs på stedets buffet med lokal sjømat, sammen med samboer Caroline, foreldrene sine og ikke minst tre år gamle Mathea som indirekte er årsaken til at han i det hele tatt er der.
17. juni i fjor fikk den da to år gamle datteren konstatert diabetes, og nå går hun rundt med Medtronic-pumpe koblet til magen og diabeteskosedyret Lenny på armen. Espens sykkeltur Norge på langs, med mye kyst og mindre innland, ble til for å skaffe oppmerksomhet rundt diabetes type 1 og knytte kontakter.
Reisefølge fra Ålgård
Det siste har han gjort til gangs, kan han fortelle. På e-post, på sms, på Facebook; hele veien har folk tatt kontakt, støttet ham, villet møte ham, hjelpe ham …
– Vi traff Espen først i Lofoten. Kona fulgte med på bloggen hans, så vi visste han var i nærheten. Plutselig så vi at han sto i et busskur ved vikingmuseet på Borg. Det måtte jo være han. Så vi snudde bilen, forteller Dag-Sigve Vagle fra Ålgård ved Sandnes.
Møtet mellom en syklende diabetespappa på vei sørover og en diabetesfamilie fra Rogaland på bilferie i Nord-Norge endte med overnatting for Espen i Ålgård fra sist tirsdag til onsdag. Og Dag-Sigve kastet seg like godt ut i det og ble med på Diabetesreisen de siste rundt 20 milene.
– Nei, nå må jeg opp og gå litt. Det verker i hele kroppen, smiler han tappert og reiser seg stivt inne på Fyrgryta, veldig klar for mat, han også.
Døtrene med
I stedet for å sykle direkte ut til endepunktet på parkeringsplassen ved Lindesnes fyr, ventet Espen og Dag-Sigve på familiene sine knappe to kilometer før de endelig kunne trille ned den siste bakken. Mathea og fetteren Matheo skulle sitte i vogn bak Espen, og Dag-Sigve skulle ha sykkelfølge av den fire år gamle datteren Christina, som fikk diabetes type 1 i oktober i fjor.
– Det blir litt vemodig også. Det har vært fint å prate med så mange som forstår hva dette dreier seg om. Det har vært veldig trygt og godt, rekker han å si før Caroline og foreldrene kommer kjørende i hver sin bil.
De har ikke sett hverandre på fem og en halv uke, og Mathea synes først det litt rart å se pappaen sin der i gul refleksjakke. Men snart er det stas, Lenny og smukkene er med, blodsukkeret er sjekket og håndtert, fetter Matheo får låne onkel Espens hjelm med speil og alt, og så er det klart for høytidelig og behørig mobilfilmet avslutning på Diabetesreisen.
Mye dårlig vær
SISTE ETAPPE: Klare for de siste 1,7 kilometerne. Mathea og fetteren Matheo sitter i sykkelvogna, mens Christina sykler selv. Fedrene Espen Bekkestad (som har lånt hjelmen sin bort til Matheo) og Dag-Sigve Vagle er glade for snart å være ferdig med turen.
Det var varslet stiv kuling på Lindesnes denne lørdagsettermiddagen, men såpass til vind er det ikke en gang oppe ved fyret. Regnbygene derimot …
– Det er jo typisk, sier Dag-Sigve, i det dusket går over til større dråper.
– Ja, det har vært mye dårlig vær, bekrefter Espen og snakker om hele turen.
Været har gjort at teltet er blitt valgt bort til fordel for hotell mer enn han hadde lagt opp til, men til gjengjeld har han fått overnatte privat flere ganger, i Alta, Ørsta, Bergen og sist hos familien på Ålgård. Og sykkeltrøbbelet har gjort at han også har måttet ty til mer buss enn han hadde tenkt.
– Jeg var kommet én kilometer inn på Stord etter å ha tatt fergen over fra Os, så røk det en eike igjen. Da er du langt fra folk, og det ble til at jeg tok buss ti mil, helt til Haugesund. Det var et nederlag. Da var jeg nede i kjelleren. Men jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Jeg har syklet så mange omveier på grunn av tunneler og andre ting, at jeg har fått milene mine og vel så det, sier Espen Bekkestad, med referanse til skiltet ved parkeringsplassen på Lindesnes: Nordkapp 2518 kilometer.
Og mens turfølget hans de siste rundt 200 kilometerne, via Egersund og Jøssingfjorden, kan se fram til enda en uke med ferie, får Espen Bekkestad én hviledag før han er tilbake i støperiet på Hydro Aluminium. Han starter med ettermiddagsskift, så da får han i det minste bedre tid til familien: Mathea og samboer Caroline, som han like godt gikk ned på kne og fridde til ved Diabetesreisens slutt.