Marius (36) har gradvis fått problemer med synet, og vært til optiker mange ganger i årenes løp. Han har byttet briller seks-sju ganger på grunn av stadig endringer i synet, men verken optikeren eller Marius knyttet det svekkede synet til diabetesen.
Ved en tilfeldighet ble han sendt til øyelege på Drammen sykehus i 2014 – og han fikk da påvist store skader i de små blodårene.
– Bildene viste masse blodkar som bevegde seg og lagde nye blodveier. Det ble en stor vekker, forteller Marius, som da tok tak: han begynte å spise sunnere, trene – og ta blodsukkersenkede medisiner.
Marius roser helsevesenet for den iherdige innsatsen som ble gjort for å redde synet, men selv etter 60-70 laseroperasjoner klarer ikke legene å bremse utviklingen – og han var hjemme da det plutselig ble mørkt.
– Jeg fikk panikk og ble kjemperedd. Det bar rett til Ullevål sykehus og på operasjonsbordet der. Jeg måtte vente til dagen etter med å vite om de hadde klart å redde noe av synet eller ikke.
Dagen etter var det like mørkt.
NYTT LIV: Etter at han ble blind, måtte Marius lære å leve på nytt. Ett år etter synstapet har han fremdeles mye å lære.
Klandrer seg selv
– Å miste synet har vært en stor sorgprosess. Jeg har måttet lære meg å leve på nytt. Det å huske hvor alt er, krever enormt med energi, og jeg blir veldig sliten av det, forteller Marius.
Rett etter at han ble blind, var han litt over tre måneder på opptrening. Deretter bar det hjem i ny leilighet han ikke var kjent i. Leiligheten har alt på ett plan, og skal være enkel å orientere seg i.
Likevel blir det mye sitting i godstolen i stua, tiden går med til å høre på lydbøker og radio – og å vente på hjelp. Sju timer i uka er det han hittil har hatt av hjelp, og da kommer man seg ikke mye ut av leiligheten – eller stolen for den saks skyld.
– Dette er ikke et fullverdig liv, slår Marius fast. Det er klart jeg klandrer meg selv. Det er mange som har prøvd å få meg til å forstå alvoret opp igjennom åra. Foreldre, fastlegen.
Han forteller om en oppvekst preget av mobbing, overvekt og usikkerhet – og at han som 22-åring kom ut av skapet som åpen homofil. Det er mye type 2 i familien, men diabetesen han fikk i tidlig ungdomsår bare var der, og ikke noe han klarte å forholde seg til.
– Det var mye fokus på overvekt og det at jeg måtte bli mer aktiv og spise riktig. Jeg tror at hvis det hadde vært mer snakk om diabetesen, ville ting sett annerledes ut, sier han.
Drag-show og politikk
Marius sitt tidligere liv står i sterk kontrast til i dag. I ti år hadde han fast drag-show på Oslo-puben London, den mest kjente puben for homofile siden 70-tallet.
– Sene kvelder med show, på en pub – det er klart at det ofte førte til en øl og en fest, forteller han med et smil om munnen.
Marius var en synlig person i lhbt-miljøet og ble også politisk engasjert, først for homofiles rettigheter, senere i lokalpolitikken.
Han har fast plass i kommunestyret for Arbeiderpartiet, og er blant annet politisk representant i rådet for likestilling av personer med nedsatt funksjonsevne. Det politiske engasjementet brenner fremdeles sterkt, og nå er det helsepolitikk, og særlig folkehelse, som er det store interessefeltet.
– Jeg synes at kommunene burde hatt en egen diabetessykepleier, for eksempel. Og Freestyle Libre er jo helt håpløst at ikke er på blå resept. Den hadde også vært til stor hjelp for meg som blind – selv om jeg har type 2 – jeg liker ikke å stikke meg i det hele tatt. Så jeg har sendt mail til Torgeir Micaelsen i Arbeiderpartiet om Libre-saken, han hang jeg mye med i ungdomsåra, sier Larsen.
Bry deg om deg selv
Livet på scenen er en svunnen tid, noe han ga seg med allerede i 2013, men minnene om et aktivt liv er der, og noe han drømmer om å få tilbake. Ikke om showbiz, altså, den delen er han ferdig med, men å få hjelp til komme seg mer ut. Og det er en kamp han har måttet ta med kommunen.
– Kommunen sa nei til brukerstyrt assistent (BPA). Det klagde jeg på, og nå har fylkesmannen gjort om på vedtaket, og innvilget 38 timer BPA i uka. Det har alt å si for meg. Målet mitt er jo å ha et så selvstendig liv som mulig, men jeg må få hjelp på veien dit.
Og han har en innstendig oppfordring til de som har type 2, men ikke bryr seg så mye om det:
– Min situasjon nå, er en konsekvens av at jeg ikke tok sykdommen min på alvor. Selvfølgelig skal du kose deg, og det er lov. Det dummeste jeg har gjort, er å ikke ta hensyn til helsa mi. Du må tenke deg godt om før du velger å ikke bry deg. Det er ikke kult å bli blind.