– Man kan spørre seg hvorfor vi slo oss til ro med det. Men vi hadde jo oppsøkt ekspertise. Vi fulgte rådene fra en spesialist, sier Christines far, Erik Wahl.

– Vi tenkte ikke tanken på diabetes, sier Christines mor, Rita.

Det er godt over to år siden hun gikk inn til datteren og fant henne liggende på siden i sengen, allerede stiv, og med blodig oppkast rundt seg. De fikk lagt henne ned på gulvet og forsøkte med livreddende hjertekompresjon, men de skjønte raskt at det var for sent. Åtte måneder senere kom rapporten som ikke levnet noen tvil: Uoppdaget diabetes type 1 som til slutt endte i en fatal ketoacidose (syreforgiftning).

Nå vil de fortelle historien sin, både for at symptomene skal bli bedre kjent, og for at andre skal slippe å bli sendt hjem av en lege på tilsvarende måte.

– Det hadde jo bare vært for dem å ta en kjapp blodprøve i fingeren, for å måle blodsukkeret. Ett stikk, noen få sekunder, og det hadde ikke vært noen tvil. Men de gjorde det ikke!

Uaktsomt og uansvarlig

Diabetes.no har fått tilgang til flere dokumenter i saken, blant annet Helsetilsynets avgjørelse i tilsynssaken som ble opprettet få dager etter dødsfallet. Denne ble avsluttet først 15. februar i fjor, og det ble da konkludert med at den aktuelle legen hadde opptrådt både uaktsomt og faglig uansvarlig etter helsepersonellovens paragraf 4.

Men «etter en helhetlig vurdering» ble det likevel ikke gitt advarsel; legen har tatt selvkritikk og lærdom av hendelsen, vises det til.

– Det er fint at han har gått i seg selv og lært av dette. Men det hjelper ikke oss. Det har allerede skjedd, sier Erik og Rita Wahl i fellesskap.

Vi møter dem hjemme på Mysen i Østfold, en liten kjøretur fra Askim legevakt, der de kom inn med Christine tidlig på morgenen 3. oktober 2014. Da hadde de ringt 113 og blitt henvist dit, snakket med en imøtekommende sykepleier på telefon og kjørt til nabobyen med en gang.

Det følgende er basert på Erik og Rita Wahls fortelling, og på dokumenter i saken:

Hentet i Sandefjord

Christine Victoria Wahl fylte 19 år omtrent da hun flyttet til Vestfold for å gå helsesekretærlinja på Sandefjord videregående skole (SVGS) høsten 2014. Hun skulle hjem til Mysen i høstferien, men følte seg så uvel og dårlig at hun heller ville bli på hybelen. Snart skjønte foreldrene at hun var «helt slått ut», og de valgte å hente henne. Hun var tørst, hadde dundrende vondt i hodet, verket i hele kroppen, var slapp og uten matlyst.

Litt over midnatt var de hjemme og fikk i henne litt eplesaft, før Rita la seg sammen med henne i sengen for å få henne til å sovne.

– Da hun begynte å kaste opp noe som så ut nesten som kaffegrut, ringte vi 113.

På Legevakten ble de tatt godt og betryggende imot av sykepleieren, og snart også en turnuskandidat, og det ble tatt blodprøve (betennelsesindikatoren CRP viste seg å være lav). Vakthavende lege gjorde flere ulike undersøkelser, blant annet to EKG, i tillegg til å snakke med henne. Han var innom flere mulige diagnoser, viser journalen, men han konkluderte med at Christine var stresset og hadde panikkangst. Diastolisk blodtrykk (undertrykket) var høyt, pulsen var på 135, hun var andpusten og nærmest hyperventilerte … Men pusten roet seg litt ned i løpet av den to timer lange konsultasjonen, og legen tok dette som en bekreftelse på at det var snakk om stress. Siden har han innrømmet av dette var en «diagnostisk blindgate».

– Hun var stresset, det var hun. Men hun fikk ledende spørsmål, og da er det lett å svare bekreftende, sier Erik Wahl, som har håndtert den etter hvert ganske omfattende papirbunken i saken, dels som en slags terapi, dels fordi han «kan språket» etter mange år i tannlegebransjen.

Uenighet om beskjed

De tre drar altså hjem igjen, med beskjed om at Christine skal sove og hvile og etter hvert få i seg væske og næring. I følge journalen og påfølgende sakspapirer skal legen ha bedt dem ta kontakt igjen ved forverring. Nei, det er feil, det gjorde han ikke, er både Erik og Rita Wahl klare på.

Og når Christine endelig sovner hjemme, tenker de at det vil det gå seg til. Endelig får hun hvile …

– Hun puster hurtig mens hun sover, men vi tenker at det er bra, det legen sa, så vi vekker henne ikke.

Christine sover gjennom dagen, om kvelden legger Rita seg litt sammen med henne, men står opp igjen. I fire-fem-tiden går hun ned igjen for å se hvordan det står til ...

– Vi ringer 113, får henne ned på gulvet, fortsetter og fortsetter med hjertekompresjon. De kom med helikopter og var kjempeproffe. De gjorde alt de kunne, prøvde alt. «Mori subito» sto det på dødsattesten, «plutselig død». Og legen sa at hvis ikke politiet beordret undersøkelse, ville han gjøre det.

Allerede formiddagen etter var Erik Wahl i samtale med politijurist, som fortalte at de har krav på en rettslig undersøkelse. I den ble det funnet ketoner i øyevæsken, og mistanken om diabetes og ketoacidose ble vakt. 9. juni 2015 ble den bekreftet i den endelige obduksjonsrapporten, der det blant annet vises til blødninger i spiserøret.

Kraftig kritikk

Legen som gjorde den fatale feilvurderingen, har altså unngått advarsel. Men han får kraftig kritikk i avgjørelsen av tilsynssaken:

«Statens helsetilsyn vurderer at diagnosen panikkangst ikke var forenlig med pasientens vedvarende symptomer. (…) I din uttalelse til Fylkesmannen har du skrevet at du oppfattet at pasientens kliniske tilstand bedret seg i løpet av konsultasjonen, med tilnærmet normal respirasjon, og at hennes generelle framtoning ikke ga noen mistanke om alvorlig fysisk sykdom. Dette gjenspeiler seg ikke i ditt journalnotat fra konsultasjonen, med de symptomer og funn du har notert. (…) Alvorlige og skremmende symptomer på somatisk sykdom kan ledsages av angstfølelse som bedres under undersøkelse av helsepersonell som tar seg god tid.»

Helsetilsynet mener at legen både burde ha supplert med flere laboratorieprøver, spurt om naturlige funksjoner som vannlating og også undersøkt mage og hørt på lunger. Og videre: «Du burde ha tatt urinprøve og undersøkt hemoglobin, og eventuelt sjekket glukose kapillært.»

Dette er eneste gang måling av blodsukker nevnes i det åtte sider lange dokumentet, og da med et «eventuelt» knyttet til seg. Heller ikke når relevante tilgjengelige hurtigtester listes opp, nevnes det.

Uansett er konklusjonen: «Vi mener at pasienten, ut fra anamnese og funn, overveiende sannsynlig hadde behov for akutt sykehusinnleggelse.»

Vil bidra

Godt over to år etter Christines unødvendige død synes foreldrene det er godt å snakke om det som skjedde, selv om tårene noen ganger ikke er langt unna, ikke minst når bildet av datteren blir vist fram og fotografert.

– Ja, vi er glad og veldig takknemlig for anledningen til å stå fram, sier Rita.

– I all elendigheten vil det være et plaster på såret hvis vi kan bidra til at legevakter, legekontor og eventuelt sykehus gjør om på rutinene sine. Jeg håper så inderlig at de kan gå i seg selv og gjøre det de kan for å forhindre at noe slikt skjer igjen.

Og kanskje, kanskje, hadde de tenkt og handlet annerledes hvis de hadde visst noe av det de har fått vite i etterkant. En venninne med diabetes type 1 nikket umiddelbart gjenkjennende da hun fikk høre om symptomene. Det samme gjorde en elev på skolen der Erik er lærer. Og under minnestunden på skolen i Sandefjord fortalte en av lærerne at Christine de siste dagene hadde vært slapp og blant annet lagt seg ned på pulten i timene.

Men: Det er helt og holdent den aktuelle legevaktlegens ansvar og feilvurdering. I vurderingene rundt avgjørelsen i tilsynssaken, skriver Statens helsetilsyn blant annet dette om diabetes type 1:

«Hos noen debuterer tilstanden med alvorlig ketoacidose, der det foreligger tegn på dehydrering og acidose i form av kvalme, brekninger, magesmerter, takypné (unormalt rask pust, journ.anm.), takykardi (økt hjerteaktivitet/puls, journ.anm.) og uttalt slapphet.»

 Les også Diabetesforbundets reaksjon her: Helt uakseptabelt