Men det startet på verst tenkelige vis.

Og her er «verst tenkelige vis» ikke en klisjé. Det er brutal virkelighet anno 1963, i Bergen, Norges nest største by.

Randi er 30 når hun er gravid med sitt andre barn. Hjemme venter fem-åringen Bjørn Arne på å bli storebror, men sånn skal det ikke gå. Ikke denne gangen. Randi er i syvende måned, og noe er galt. Hun drikker og tisser, drikker og tisser, blir mer og mer sliten og trøtt. Hun veier seg på det ukentlige svangerskapskurset, og mens de andre blir større som forventet, raser hun ned i vekt. 12 kilo, og ingen reagerer. Hun begynner å miste synet; ser hvite spøkelser når folk kommer mot henne på gaten, ser ikke ansiktene før de er helt innpå. Lege etter lege kommer med «alle andre» forklaringer enn sukkersyke (som diabetes ble kalt den gangen) – også etter at hun på eget initiativ har levert en urinprøve og bedt om å få den testet. Hun jobber på apotek, så hun vet da noe selv! Hun vet også at dette er en sykdom hun aldri vil ha.

– Ikke en eneste gang ble det målt blodsukker. Aldri! Det er helt uforståelig, hvor ille det var den gangen. Jeg og min mor gikk en hel dag fra lege til lege, jeg tror vi var innom fire stykker, uten at noen tenkte sukkersyke. En uke etter at jeg hadde mast på legesekretæren, og hun sa at urinprøven min var helt fin, ble jeg innlagt nesten i koma. Jeg ble kjørt i ambulanse til Kvinneklinikken på Haukeland, og der spurte de: «Har du aceton i væsken din?» Det oste av meg! Men da var det for sent. Jeg hadde fått diabetes. Hadde de satt meg på diett tidligere, så ville jeg kanskje …

Randi går hjemover fra en gymnastikktime tre dager før, er helt kraftløs og orker egentlig ikke, men bestemmer seg for å holde seg i gang og gå opp Kalfaret. Nederst i bakken, ved Byporten, kjenner hun det. Barnet hun bærer på, faller som en stein inni henne, som en død klump. Få dager senere må hun føde det – det må tvinges ut. Det var en jente, får hun vite. I to uker blir hun værende på sykehuset for regulering av diabetesen, og når en prest en dag kommer innom 11-mannssalen hun ligger på, bryter hun sammen, skriker og gjemmer seg under lakenet.

– Det var den eneste gangen. Jeg tror jeg er psykisk veldig sterk.

– Er du bitter?

– Bitter? Nei, jeg vet ikke … Det er jo så lenge siden, men det var jo en jente vi ønsket oss. Sukkersyken har jeg levd godt med. Det verste var å miste barnet. Det var den største sorgen. Sorgen over å ha fått sykdommen, som så mange snakker om, den var ikke så stor. Det var ikke det viktigste de første årene, sier hun stille.

Tårene ligger som et slør over stemmen, selv 53 år etter, men det fordunster raskt når resten av fortellingen ender med at Pål kommer til verden seks år senere. Endelig.

– Det var en stor dag. Oi!, kommenterer ektemannen Arne fra sidelinjen.

Heldig og flink

Bjørn Arne slo seg tidlig ned på Kongsberg, og det var hit korrekturleseren og typografen i Bergens Tidende flyttet da de ble pensjonister. En viktig grunn var barnebarnet Martin, som i april skrev dette i en epost til Diabetesforbundet: «Min farmor i dag er muligens den friskeste og sprekeste damen på 84 år jeg kjenner. Hun har vært et forbilde og en sterk figur i vår familie».

Barnebarnet bommet et år på alderen, men like fullt: Damen som tar imot oss på terrassen hjemme på Gamlegrendåsen sør i Kongsberg midt i den herlige maisommeren, framstår ikke umiddelbart som en 83-åring, enda mindre som en 83-åring med 53 diabetes-år på baken.

– Jeg vet ikke. Jeg har gode aner. Mor og far var sterke og ble gamle, begge to, sier hun beskjedent når vi kort etter sitter inne ved stuebordet og lurer på hvordan hun har klart seg så godt.

– Og jeg har hatt gode leger. Jeg har vært heldig.

– Og flink?

– Ja. Hun har passet på. Hun måler seg ofte, det har hun alltid gjort, er den klare og stolte attesten fra livsledsager og sidekommentator Arne.

Den gangen, i 1963, var heller ikke tilretteleggingen på sykehuset etter diagnosen som i dag. Som ektefelle fikk Arne aldri noen diabetesopplæring, bare følgende beskjed: «Du får ikke samme kone hjem igjen. Hun vil være mer hissig.»

– Stemte det?

– Jeg er alltid hissig, ler Randi.

Pumpe i åtte år

83-åringen bruker konsekvent det utdaterte uttrykket sukkersyke. Men hun er ikke mer utdatert enn at hun underveis har hatt insulinpumpe i åtte år, før hun gikk tilbake til et mangeinjeksjonsregime som ikke var fastmontert på kroppen, og ikke gir henne «mye flesk» rundt stikkstedet på magen. Nå setter hun hurtigvirkende i overarmen og langtidsvirkende i låret.

– Når du har gode rutiner på det, er det ikke noe problem med sprøytene. Helt fra starten av har jeg fulgt reglene og rådene veldig slavisk. Jeg tror jeg profiterer på at jeg var så nøyaktig til å begynne med. Jeg fikk en diett der jeg skulle spise så og så mye av det, så og så mye av det, og ikke det. Den fulgte jeg. Jeg fikk beskjed om å veie brød og poteter, og det gjorde jeg. Sukker var bannlyst, alt under jorden måtte jeg spise lite av, mens alt over jorden var greit. Jeg husker veldig godt hvordan det luktet kokt kål i hele sukkersykeavdelingen på sykehuset!

Og ikke blir hun spesielt hissig av følingene heller, slik sykehuslegene i 1963 advarte mot. Derimot kjenner hun det hun kaller en forunderlig matthet. Noe begynner å gå tregere, det blir vanskeligere å bestemme seg, og kommer hun lavt nok, forsvinner beslutningsevnen helt.

– Det hender jeg er ned mot 2. Da går jeg litt veggimellom. Og jeg har jo falt noen ganger. Men vanligvis kjenner jeg i hele kroppen at noe skjer, og da måler meg gjerne til rundt 3. Som regel drikker jeg melk. Kanskje tar jeg meg to–tre ruter med sjokolade også, hvis jeg vil være snill med meg selv. Jeg har sittet bak klærne på Kløverhuset og drukket melk. Ja, jeg har egentlig drukket melk mange steder i Bergen, mimrer hun med et smil.

Aktiv og nysgjerrig

16 mil fra Kongsberg og 24 mil fra Bergen ligger fjell- og vintersportsstedet Geilo. Her bodde Randis bergenske far som astmatisk klimaflyktning i mer enn 20 år, og her har hun hatt turbasen sin både sommer og vinter: Hallingskarvet, Ustetind, Tuva, Prestholt … og «alle fjellstuer på Vestlandet». Til sammen nærmere 30 år med hund har også bidratt til å få henne ut.

– Jeg har alltid vært veldig aktiv, sier hun, også som en forklaring på at hun har klart seg så godt.

– Og så har jeg vært forferdelig nysgjerrig. Jeg har villet oppleve verden. Mor var på verdensomseiling i to år, og min bror er like eventyrlysten. Vi har reist mye sammen, i hele verden. Nå er det ikke så lett lenger, men vi har gjort veldig mye forskjellig opp gjennom årene. Nå er vi med på turer i regi av en pensjonistforening her på Kongsberg.

– Har diabetesen begrenset deg på noe vis, synes du?

– Nei! Jeg har levd helt normalt og aldri latt sukkersyken stoppe meg. Det er det viktigste, er det ikke det, Arne?

 Jo, nikker ektemannen med et lite smil.

Normalt har også det såkalte langtidsblodsukkeret vært; et helt sentralt mål for hvor godt diabetesen hennes er regulert. HbA1c vipper rundt 7,0 prosent og ligger heller under enn over, og følingene kommer ikke hyppigere og raskere enn at balansen mot disse er god nok. Bare et høyreøye med blødninger i netthinnen setter den erfarne diabetespasienten litt ut i blant. Da må det antihormoninjeksjoner til, og hun må vente den tiden det tar for blodet å utveksles av væsken i øyeeplet.

– Hva vil du si du savner mest fra livet ditt uten diabetes, lurer vi på.

83 år gamle Randi Sættenes drar litt på det.

– Jeg vet ikke om jeg savner noe spesielt. Jeg tar litt hvis det er noe jeg har veldig lyst på. Hvis vi er et sted og det for eksempel er Creme Brulee til dessert, tar jeg to teskjeer. Jeg smaker på det. Men jeg spiser det ikke!

Livet derimot, det har hun forsynt seg godt av. Og gjør det fortsatt.