Markus Wegge tester skiføret på Bjørnøya.
Aktivitet – gjerne på grensen til det ekstreme, har alltid vært viktig for Markus. Da 26-åringen fra Hurum i Buskerud fikk diagnosen diabetes type 1 for 13 år siden, var tenåringen allerede svært aktiv med aktiviteter som skateboard- og snowboardkjøring.
– Det mest skremmende jeg opplevde da jeg fikk diagnosen, var alle historiene jeg fikk høre om diabetes på sykehuset – jeg visste jo ikke hva det innebar. Men jeg erfarte ganske raskt at jeg kunne fortsette å leve det livet jeg var i gang med, sier han og legger til:
– Jeg har alltid vært aktiv. Aktivitetene gjør meg bedre kjent med kroppen min, og derfor også diabetesen, sier Markus og påpeker at aktivitet er viktig for han:
– Mange av de aktivitetene jeg gjør er det som gir meg livskvalitet – det som gjør meg glad. Da kan jeg ikke la diabetesen hindre meg i å fortsette, sier han.
UT PÅ TUR: Brødrene Håkon, Inge og Markus Wegge.
God planlegging
Målet om å reise til et sted man både kunne surfe, fly ut fra fjell og kjøre på ski i bakker ingen før hadde kjørt i, krevde nøye planlegging. Brødrene Inge, Markus og Håkon ønsket å reise bort i to måneder for å oppleve nye ting og samtidig ha tid og ro til å leke sammen i uberørt natur.
Naturreservatet Bjørnøya var perfekt til dette, men sysselmannen var ikke like begeistret over å sende de tre brødrene til denne perifere øya i Barentshavet. Heller ikke transport til øya var enkelt.
– Det går en båt forbi øya et par ganger i uka, men denne kjører ikke inn til øya. Skal man kjøre med den må man derfor komme seg inn til øya i lettbåt, noe som forutsetter at havet er stille. Å planlegge transport på egen hånd er ikke så enkelt, sier Markus.
Utilgjengelighet til tross, det var aldri snakk om at Markus ikke ville kunne fullføre turen på grunn av diabetes.
– Jeg er nødt til å ta den lille ekstra utfordringen diabetesen gir, og jeg opplever jo stadig at det går bra, sier han med et smil.
Brødrene hadde tegnet en ulykkesforsikring for sikkerhets skyld.
– Forsikringen sikret at vi kunnet blitt hentet dersom det skulle skje en alvorlig ulykke. Men jeg kjenner kroppen min så godt at jeg var ikke redd for diabetesen, sier han.
HØYT: – Når jeg skal gjøre krevende aktiviteter, legger jeg meg ofte litt høyt for å slippe å tenke på føling akkurat da. For eksempel, som man kan se i filmen, gikk vi alltid en liten tur før vi hoppet uti for å surfe. Da visste jeg det kunne gå litt tid før jeg får spist noe, og hvis jeg var i tvil lot jeg blodsukkeret heller være litt høyt. For å kunne gjøre det som gir meg livskvalitet, tillater jeg at det er høyt en stund.
Noen sjanser må man ta
Denne ishavsøya som tilhører Svalbard, har også et hardt klima å tilby. Ettersom Markus har studert friluftsliv i tre år og vært mye ute på telttur tidligere – blant annet på Svalbard, vet han at temperaturen kan bli en utfordring for oppbevaring av insulin.
– Jeg har vært på en del lengre turer før, men aldri så lenge som to måneder. Dette betød jo at jeg måtte ha med ekstra mye insulin og ekstra mange test-strimler.
Han hadde selv erfart fra tidligere at insulinet fungerer selv om det er fryst, men tok likevel kontakt med produsenter for å forhøre seg nærmere om dette. Som ventet ble han frarådet det.
– Da hadde jeg et valg, enten å bære alt insulinet på kroppen hele tiden, eller ta sjansen på at det skulle gå bra om det lå inne i lavvoen.
Lekelysten som han er, var det ikke et alternativ å gå med utstyret på kroppen. Han tok derfor sjansen på å la det ligge inne i lavvoen, og tok det kun med på tur når han trengte det.
– Jeg tror egentlig ikke at det frøs i løpet av turen heller – det ble aldri så kaldt.
Blodsukkerapparatet lot han også ligge inne.
– Det er bare å varme opp måleren inntil kroppen i fem minutter før den brukes, da funker den helt fint, smiler den erfarne friluftsentusiasten.
BON APÉTIT: All maten de hadde med deg hadde de fått – enten fordi den var utgått på dato eller hadde produksjonsfeil. Her sitter de i teltet som var deres hjem i to måneder. Brødrene hadde også med seg et lite solcellepanel som kunne gi dem strøm til nødvendig utstyr.
Legge diabetesen fra seg
Han var 13 år da han fikk diagnosen, og har stort sett tatt hånd om sin diabetes selv.
– Takket være mitt aktive liv har jeg også blitt godt kjent med min diabetes. Jeg kjenner raskt når jeg begynner å få lavt blodsukker. Da spiser jeg litt, og fortsetter å være menneske igjen med en gang. Men det skal sies at jeg til tross for godt langtidsblodsukker har store svingninger, sier han og utdyper:
– For å kunne drive med en del av de idrettene jeg liker, må jeg ofte «safe» litt – legge meg litt høyt. Noen timer, eller en dag med 15–20 er ikke uvanlig, innrømmer han.
– Men jeg streber etter å ha bra blodsukker på natten, og tenker som så at da blir det likevel en god del timer med bra verdier gjennom døgnet.
Marcus bruker insulinpenn, og vil ikke ha utstyr festet til kroppen.
– Pumpe er ikke noe for meg. Jeg bruker penn og syntes det er deilig å kunne legge det helt vekk, være fri – og løpe naken på stranda, ler han.
MILJØ: Brødrene er svært miljøbevisste, og mens de var på øya brukte de tid på å samle sammen søppel som hadde drivet i land med havet. Senere reiste kystvakten og hentet søppelet.
Null i matbudsjett
Brødrene er svært miljøbevisste og de ville at turen skulle være både rimelig og mild for naturen. De satt derfor matbudsjettet til null, og tok heller imot mat som var gått ut på dato eller som hadde produksjonsfeil. Maten ble stekt, tørket og pakket. 3330 kalorier hver dag skulle holde godt.
– Selv om vi hadde mange sprelske utflukter og aktiviteter, var livet på øya et typisk «surfeliv» – en avslappende hverdag hvor vi satt mye og slappet av i lavvoen. De 3330 kaloriene vi hadde beregnet per mann per dag var derfor mer enn nok, forklarer Markus som vanligvis lever på lavkarbo fordi han syntes diabetesen blir lettere å regulere med det kostholdet.
Det gikk stort sett greit å regulere blodsukkeret på øya, men særlig i starten ga uvante matvarer en del svingninger.
–Vi hadde med mye tørrmelk og morsmelkerstatning. Disse varene har mye vitaminer og mineraler. Men det var også overraskende mye melkesukker i dem, forklarer Markus.
Likevel levde gutta godt på den medbrakte maten – helt til lageret begynte å bli tomt. Dette gjaldt også Markus’ lager med følingsmat.
– Vi hadde et lite ekstra lager til meg i tilfelle føling. Men på et tidspunkt var vi nesten helt tomme for mat. På veien til matdepoet etter forsyninger fikk jeg føling, og måtte sette meg ned, minnes han.
Selv om Markus innerst inne visste at han ville takle dette, innrømmer han at han var litt engstelig.
– Det var kanskje den mest kritiske situasjonen på øya. Vi var kjempeslitne, tomme for mat og visste at vi måtte komme oss videre.
Helt nord på øya, ligger det en værstasjon. Her hadde brødrene et eget matdepot. Da Markus ble dårlig og måtte bli sittende, gikk broren Håkon de gjenstående kilometerne og fikk hentet mat.
BEVÆPNET: Her er Markus klar for surfing - med geværet på ryggen, i tilfelle han skulle møte en isbjørn.
Lekeplass
Ski, snowboard, slakkline, paraglider og surfebrett var blant utstyret gutta hadde med seg. Brødrene ville oppleve, leke og ha det fint sammen. Det klarte de.
– Den viktigste erfaringen fra denne reisen er følelsen av å ha fulgt en drøm – og gjennomført den. Mestringsopplevelsen etter å ha klart å dette, sammen med alle de gode inntrykkene, vil det nok ta hele livet å fordøye, sier han og legger til:
– Ekstra mestringsfølelse er det selvsagt at jeg også fikset dette på tross av diabetes.
Han har en klar oppfordring til andre med diabetes:
– Gjør mer av de aktivitetene som gir deg glede – mer av det du brenner for. Så får diabetesen komme som nummer to!
Wegge-brødrene holdt en pressekonferanse for filmen Bjørnøya i Oslo. Her viste Markus sine balansekunstner fra hustak til hustak. Han har ingen spesielle rutiner før stunt som dette, men vet godt at adrenalinet gjør at blodsukkeret stiger. – Jeg målte meg tidligere i dag morges, og før jeg skulle balansere regner jeg med at blodsukkeret var på 10, kanskje til om med 15–16. Men dette ordner jeg alltid etter at aktiviteten er ferdig, forklarte han rolig rett etter at han hadde kommet seg ned fra høyden.