Klart han kan spille

– Klart jeg kan. Diabetesen er ikke noe problem, smiler 19-åringen når vi treffer ham midt i april.

Levanger FK har hatt en knallstart på sesongen, med full poengpott etter tre kamper, som den eneste på herrefotballens neste høyeste nivå. Lagets 187 centimeter lange høyreback som er blitt omskolert fra sentral midtbane og trives godt med det, er fotballspiller på heltid og skoleelev på deltid.

– Jeg måtte levere en oppgave på skolen. Det tok litt tid, forklarer han når han kommer litt sent til lunsjavtalen vår på en kafé sentralt i Levanger.

Han kom litt i bakleksa da han var i Rosenborg, forteller han. Der var det så mange formiddagstreninger at videregående skole måtte vike. Så da tar han heller de siste eksamenene nå, etter å ha tatt russefeiringen sammen med jevnaldrende kamerater i fjor. Skjønt feiring og feiring … for Bent Sørmo går fotballen foran det meste annet, og da begrenser utskeielsene seg.

Er nok litt heldig

Våren 2010 hadde han hanglet lenge, spesielt den siste måneden. Han spilte fast på G13-laget til Sverre IL, og hadde allerede vært med på både kretssamlinger og RBK-samling for unge talenter. Men kroppen hang ikke helt med, han drakk veldig mye og tisset deretter, og en gang han var hjemme fra skolen av andre grunner, fikk han brått blackout da han reiste seg fra stolen. Fastlegen sendte ham videre til Levanger sykehus, blodsukkeret ble målt til over 35 mmol/l, og brikker falt på plass.

– Det var jo litt artig, da: Stefaren min sa at «Herregud, du drikker jo så mye at du må ha sukkersyka, du!», og vi bare lo litt av det. Vi visste ikke noe om det. Da jeg var hjemme og syk, orket jeg bare Maria-kjeks og cola. Og det er jo ikke akkurat noen suksessoppskrift, kan du si.

Kombinasjonen langtidsvirkende Levemir og hurtigvirkende Novorapid, sammen med god opplæring og litt karbohydrattelling, gjorde derimot susen. Etter 20 dager var 13-åringen ute i verden igjen, klar for mer fotball.

 – Det har egentlig gått veldig bra. Jeg er nok litt heldig som har fått en såpass snill variant som jeg har. Jeg kjenner flere som er like gamle som meg, og som har stridd mye mer med diabetesen sin. De er mye innom sykehuset. Jeg er der én gang i året, sier han i dag.

Såpass god kontroll har han – så avslappet er han i forhold til sykdommen sin – at når vi møter ham, har han ikke med seg verken blodsukkermåler eller insulinpenn. Og nachosen på Backlund går ned på høykant.

– Jeg målte meg før jeg gikk på skolen, og så skal jeg snart hjem og skifte til treningstøy. Da sjekker jeg, beroliger han.

Trener hver dag

Det er en dag for restitusjon. Ullensaker-Kisa er slått 3–1 borte dagen før, og deler av ettermiddagen skal tilbringes hos Care, et kombinert trenings- og fysioterapisenter med sykler, tredemøller, elipsemaskiner, vekter, og andre remedier for bygging og ivaretakelse av kropp og helse.

– Jeg trener minst sju ganger i uka. Vi har en fridag, men det hender jeg trener da også. Og det hender jeg trener to ganger om dagen. Det blir en del styrke og overkropp også, forteller han, mens han nipper til en pulverkaffe før den obligatoriske oppvarmingsøkten på en av spinning-syklene.

Snart er resten av laget der. Senere på kvelden skal de blant annet se video av en 4. divisjonskamp, og fram mot helgen vil hjemmekampen mot Hødd bli mer og mer tema.

For Bent Sørmo er en kamp en kamp, uten andre hensyn å ta enn å være bevisst nivået på blodsukkeret. Han forsøker å legge seg like under 10 før kampstart, og han forsyner seg med det han vil av påfyllet som alltid ligger i garderobene kampdagen: Sjokolade, frukt, nøtter, sportsdrikk …

– Ingen veldig raske karbohydrater på sidelinjen?

– Nei, det trengs ikke. Hvis jeg ber en av dem på benken om å gå i garderoben og hente noe, gjør de det med en gang. Det er mer enn nok der hvis jeg blir lav. Mer akutt er det ikke; jeg har skjønt at jeg ikke går så voldsomt ned i løpet av kamp. Og alle på laget, alle rundt meg, vet at jeg har diabetes. Jeg har aldri gjemt meg. Jeg er ikke så sjenert av meg, så jeg tar meg en sprøyte for eksempel på flyplassen eller på flyet, hvis jeg må det.

– Hva sa de om diabetesen i Rosenborg da du kom dit?

– Det var helt greit. Jeg fortalte at den ikke hemmet meg, og jeg fikk hele ansvaret for den biten selv. Jeg husker en episode med den fysiske treneren. Jeg var lav, men merket det ikke så godt selv. Han skjønte det, fordi jeg kan få litt tåkesyn når jeg blir for lav. Jeg klarer ikke å beregne avstanden ordentlig, og han så det på spillet mitt. Det viser jo at det er bra at alle vet at jeg har diabetes, sier Bent Sørmo.

Fotballen styrer kosten

Den første tiden etter diagnosen for drøyt seks år siden, telte han karbohydrater og beregnet insulindoser deretter. Det var det han lærte på sykehuset. Nå vet han mye mer om hvordan ulik mat virker inn, uten å måtte gå omveien om tellingen. Han har funnet ut hvordan diabetesen fungerer, som han sier det selv.

Og det er ikke først og fremst sykdommen som styrer matvalgene hans. Også her har den målbevisste og ambisiøse 19-åringen fotballen som drivkraft.

– Det hender jeg tar meg et kakestykke i en bursdag, men jeg skeier ikke ut. Jeg tenker mer på mat som drivstoff. Og jeg drikker bare lettbrus. Det sparer du mange enheter på, for å si det sånn …

– Tenker du at diabetesen din vinner på det også? At «fotballkostholdet» er med på å stabilisere blodsukkeret?

– Ja, det kan godt hende. Jeg spiser mye proteiner. Og jeg hadde et skikkelig lavkarbo-opplegg i to–tre måneder, bortsett fra på kampdagene. Jeg har aldri følt meg så bra. Så det kommer jeg helt sikkert til å gjøre igjen.

– Som et puff for en kort periode, eller som noe mer permanent, tenker du?

– Det vet jeg ikke. Jeg må finne en god balanse. Vi får se.

Ikke sliter han med kraftige følinger, ikke fyker blodsukkeret faretruende til værs, og høyeste målte HbA1c er 7,3 prosent. Bunnoteringen er 5,5.

Og ikke påvirker diabetesen fotballkarrieren; kampene, treningen, samlingene, ambisjonene …

– I Tippeligaen skal jeg nå spille! Så får vi se når det blir …

– Og da er det RBK som gjelder?

– Nei, jeg er ikke så blodtrønder at jeg er nødt til å spille her. Jeg har ikke noen problemer med å flytte på meg, sier han bestemt.

Det viktigste er å få spille. Klart han kan det.