Karianne ble diabetesfri med nye organer

– Jeg er full av organer, og uendelig takknemlig, sier Karianne Viken (47).

I dag har hun to bukspyttkjertler, tre nyrer og er helt kvitt diabetesen som preget livet hennes fra hun var fem år gammel. Gjennom oppveksten var diabetesen hennes vanskelig å regulere, og hun fikk nyresvikt allerede tidlig i 20-årene.

Viken er i live i dag takket være forskning på transplantasjon.

Verdens første vellykkede organtransplantasjon ble utført i USA i 1954. Pasienten var en ung mann med alvorlig nyresvikt. Ni år senere gjennomførtes den første vellykkede nyretransplantasjonen i Norge.

Imidlertid hadde ikke alle transplantasjonene en lykkelig utgang. De kirurgiske metodene var ikke gode nok. I tillegg strevde legene med å hindre at pasientens immunforsvar støtte ut det transplanterte organet. Forskning på nye operasjonsmetoder og bedre medikamenter preget feltet i mange tiår.

Nye legemidler, nye muligheter

Året 1983 er det store vannskillet innen transplantasjonsforskning i Norge. Da kom endelige nye og mer effektive immundempende legemidler. Samme år gjennomførte leger på Rikshospitalet den første hjertetransplantasjonen her til lands, og den første transplantasjonen av bukspyttkjertel.

– Siden 1983 har transplantasjon av bukspyttkjertel og nyre vært standard prosedyre for pasienter med svært alvorlig diabetes type 1 og nyresvikt, forteller overlege og professor Trond Geir Jenssen ved Oslo universitetssykehus.

Han har mottatt Diabetesforbundets forskningspris for sitt langvarige arbeid innen nyresykdom, transplantasjoner og diabetes.

Selv om prosedyren som Karianne Viken fikk, er standard, er den ikke vanlig. I 2020 ble det kun gjennomført seks transplantasjoner av bukspyttkjertel i Norge, ned fra 15 året før.

Pasienter som får ny bukspyttkjertel, får oftest også ny nyre samtidig. Det fins noen få med friske nyrer som får transplantert bare bukspyttkjertel. Transplantasjon av bare nyre er vanligere; rundt 270 nyretransplantasjoner utføres ved Rikshospitalet hvert år.

Ventelistene øker

Antall gjennomførte transplantasjoner er ikke i nærheten av å dekke behovet. Ventelisten for ny nyre er doblet de siste ti årene. I dag må pasienter belage seg på å vente i to–tre år på nytt organ.

– Donorsituasjonen er prekær. Ikke alle overlever ventetiden. Det er også flere pasienter som blir så dårlige at de trenger dialysebehandling, som igjen er en ekstra belastning, påpeker overlege Jenssen.

Fra Karianne Viken ble satt på donorliste til hun fikk nye organer, gikk det ett år. I forkant var det tre år med utredning og prøver. Nyrene ble stadig dårligere, og hun endte i dialyse.

– Jeg hadde ikke overlevd uten transplantasjonen, men jeg hadde heller ikke overlevd hvis jeg ikke var tøff i hodet. Det er en enorm påkjenning å vente så lenge, uten å kunne kontrollere noe som helst. Du vet aldri når telefonen kommer, understreker Viken.

Transplanterer øyceller

Siden årtusenskiftet har forskere viet mye oppmerksomhet til transplantasjon av øyceller. Det vil si at insulinproduserende celler fra donors bukspyttkjertel injiseres i en vene og går derfra til leveren, hvor cellene fester seg.

Øycelletransplantasjon ble gjort i Norge første gang i 2001, og både teknikken og oppfølgingen er under stadig utvikling. Blant annet forskes det på innkapsling av øyceller som kan beskytte de transplanterte øycellene mot antistoffer.

Trond Geir Jenssen påpeker at det er fordeler og ulemper ved både organ- og øycelletransplantasjon.

Organtransplantasjon er kompleks og risikabel, og mange pasienter får et tøft forløp den første tiden etter operasjonen. I tillegg vil de måtte gå på immundempende medikamenter resten av livet. Medisinene kan gi bivirkninger. De vanligste er håravfall, kvalme og skjelvinger i fingre. Siden medikamentene har som formål å dempe immunforsvaret, vil pasientene også være mer mottakelige for virusinfeksjoner.

– Oppsiden er at mellom 70 og 80 prosent av pasientene som transplanterer nyre- og bukspyttkjertel, blir helt kvitt sin diabetes, sier Jenssen.

Mindre risikabel behandling

Når det gjelder øycelletransplantasjon, vil pasientene fortsatt trenge insulin. Men de vil få en diabetes som er mye enklere å regulere; mer som en diabetes type 2. Siden øycelletransplantasjon gjøres intravenøst, er det dessuten en enklere og mindre risikabel prosedyre. Men også øyceller er fremmedvev, og pasientene vil måtte bruke medisiner resten av livet.

Karianne Viken har hittil tatt immundempende medisiner i tolv år. Hun merker mest til skjelvinger i hendene. I tillegg har kortisonbehandling gjort at hun får veldig tynn hud.

– Jeg får fryktelig lett blåmerker og rifter, spesielt på leggene. I det store bildet er dette småting. Bivirkningene er absolutt verdt det; jeg er jo i live, sier hun.

Forsker på stamceller

I årene framover tror Trond Geir Jenssen at de store nyhetene fra transplantasjonsfeltet vil komme fra forskning på stamceller. Forskere undersøker både bruk av pluripotente stamceller fra foster og voksne stamceller.

Med stamceller fra foster er målet å få cellene til å utvikle seg til å bli insulinproduserende celler som kan fungere hos mennesker, ikke bare hos rotter og mus.

Forskning på voksne stamceller undersøker hvordan disse stamcellene kan brukes til å beskytte kroppens eksisterende insulinproduksjon.

– Jeg er optimist. Men akkurat når stamcelleforskning vil føre til gjennombrudd for mennesker med diabetes, det tør jeg ikke spå, sier han.