Praterobot om svangerskapsdiabetes

Dina ble rullet ut i Bergen og andre kommuner i regionen på forsommeren. Til neste år er planen at hun skal være nasjonal. Flere andre grupper jobber også med prateroboter, såkalte chatbots. En av dem skal for eksempel snakke med unge om alt fra forelskelse og prevensjon til førerkort, rus, likestilling og skilsmisser.

Dina er likevel den første roboten som faktisk er på jobb i helsetjenesten.

«Jeg vil gjerne komme i gang med å hjelpe deg, men husk: Jeg er en robot under opplæring, og fungerer best om du stiller meg korte, presise spørsmål», sier hun i pratevinduet sitt, når vi går inn på nettsiden til Kvinneklinikken ved Haukeland universitetssjukehus, der Dina er åpent tilgjengelig for alle.

Vi ser for oss at vi har fått svangerskapsdiabetes og spør henne: «Er det min feil?».

«Det er ulike erfaringer rundt det å ha svangerskapsdiabetes, alt fra skyldfølelse til motivasjon for en sunnere livsstil», svarer prateroboten diplomatisk.

Egen faggruppe

Dinas mor heter Agnethe Lund og er overlege ved Kvinneklinikken. Unnfangelsen skjedde på en innovasjonscamp i 2015. Hun hadde ikke planlagt å jobbe med dette selv og ville egentlig bare gi noen andre en idé. Slik ble det ikke.

Dinas kropp og hjerne, altså språkintelligensen og den tekniske plattformen, ble kjøpt inn fra et norsk firma. Deretter startet prosessen med å lære henne opp. Utgangspunktet har vært spørsmål fra brukergruppen og fra en faggruppe som ble dannet i kjølvannet av Agnethe Lunds engasjement.

Faggruppen har så kommet opp med svar på alle spørsmålene, og alle spørsmålene og svarene danner et datasett som ligger kategorisert i Dinas system etter tema. To jordmødre går gjennom dialogene Dina har hatt og finner alt hun ikke har klart å svare på. Dermed kan faggruppen lage nye svar der prateroboten kommer til kort.

– Hun er bare den spede begynnelsen. Det var mye vi ønsket å få inn, som ikke gikk i første runde. Dina er minimumsproduktet vi kan starte med for å få erfaring, sier Lund.

Lærer av å bli brukt

Dina er ikke en veldig avansert AI, i alle fall ikke foreløpig. Om du skriver «appelsin», kan hun svare «frukt». Hun kan altså gjenkjenne språk og kategorier, og gi et riktig svar selv om brukeren ikke formulerer seg helt presist eller grammatisk korrekt.

– Men hun finner ikke på svar selv. Hun finner dem fram for deg. Hun lærer på den måten at jo flere som bruker henne, jo bedre blir hun til å finne rett svar, forklarer Lund, som understreker at nye løsninger må lages sammen med brukerne.

– Og det er ikke nødvendig å gjøre alt på én gang. Det er veldig mye vi kan få til dersom vi spisser prosjektene mot spesielle grupper eller problemstillinger. Så kan vi heller bygge ut senere. Vi som jobber i klinikken hver eneste dag, vil gjerne styrke pasientens kunnskap om egen helse, og vi vet om mange områder hvor dette trengs. Da er det bare å sette i gang.

Masteroppgaver

Effekten av å bruke Dina er foreløpig ikke testet, men to masterstudenter skal kartlegge bruken og skrive oppgaver om dette til høsten.

Agnethe Lund viser likevel til fersk forskning fra Haukeland på pasienter som fikk utlagt tarm. Gruppen som fikk utvidet informasjon i forbindelse med inngrepet, hadde flere dager kortere liggetid på sykehuset, sammenlignet med gruppen som fikk standardinformasjon (Forsmo, 2018).

– Her var det ikke brukt noen spesiell teknologi for å informere, men studien viser at god informasjon betyr veldig mye. Ofte har vi knapt nok tid til å snakke med pasientene, men å informere har vi lovpålagt plikt til å gjøre. Prateroboter er en ny måte å dele informasjon på, mener hun.

Start med noe ufarlig

Den offentlige debatten speiler gjerne en viss skepsis til hvilket ansvar vi egentlig kan overlate til roboter og kunstig intelligens, og om vi egentlig kan stole på datasystemene.

– Det er bare å begynne med noe som er ufarlig, som å dele informasjon med pasientene. Helsevesenet har kanskje hatt en annen rolle tidligere, der pasientene kom til oss med sine bekymringer og symptomer, og vi svarte. Slik er det ikke lenger. Jeg mener vi skal være med på å styrke pasientenes kunnskap om egen helse, særlig i de gruppene hvor pasientene skal behandle seg selv eller må endre livsstil, for eksempel personer med diabetes, sier Lund.

Pasientene kommer uansett til å søke opp informasjon selv, så her handler det bare om kvalitetssikring og tilgjengeliggjøring, mener hun.

– Å få en praterobot til å stille diagnose og skrive ut resept er noe helt annet. Der må vi ha en viss skepsis.

• En lengre versjon av denne artikkelen sto opprinnelig i juniutgaven av fagbladet Journalen, utgitt av Oslo legeforening.