– Når det blir like selvfølgelig å snakke om samspill som om blodsukker og karbohydrater, åpner vi døren for noe jeg tror foreldre vil sette pris på, sier Jon Haug.
Psykologen har spesialisert seg på diabetes i en mannsalder. I disse dager lanserer han en psykologisk veileder for helsepersonell som jobber med diabetesfamilier.
Veilederen sendes ut til barne- og ungdomspoliklinikkene sammen med et sett med samtalekort. På kortene står tips til temaer og spørsmål som helsepersonell kan ta opp med foreldrene.
I bunnen av artikkelen: Seks typiske faser i samarbeidet mellom foreldre og barn med diabetes
I høst arrangerer Diabetesforbundet og psykologene Jon Haug og Nina Handelsby digitale møter for å presentere materialet på klinikker over hele landet.
– Tilbakemeldingene har vært positive, og vi har inntrykk av at helsepersonell er interessert. Den store hindringen er tid. De har så mange andre ting å ta opp, og er engstelige for at de ikke får tid til å gjennomføre dette, sier Haug.
MÅL 1: Å lette behandlingen
Han håper likevel at veilederen og samtalekortene kan vekke et engasjement hos helsepersonell for det som er hans hjertesak: nemlig at diabetes er likeså mye en mental utfordring som en praktisk. Og Jon Haug er sikker i sin sak:
– Hvis vi klarer å gjøre samspillet mellom foreldre og barn til et eget tema tidlig i forløpet, så er jeg sikker på at det vil lette diabetesbehandlingen. Det er ett av våre tre hovedmål med dette materialet.
Visste du at det er forskjell på …
… samspill?
Samspill handler i stor grad om opplevelser og følelser. Er det et følelsesmessig dårlig klima i familien, så vil det fort skjære seg når foreldre og barn skal samarbeide om diabetesbehandlingen.
… og samarbeid?
Samarbeid dreier seg om den praktiske utførelsen. For å skape et godt samarbeid, må samspillet også være trygt og godt.
I starten har ofte både foreldre og helsepersonell hendene fulle med det praktiske. Hvordan sette insulin? Hvordan måle blodsukker? Hva kan barnet spise? Oppe i dette blir andre store spørsmål ofte borte:
«Hvordan reagerer jeg på at barnet mitt har fått denne sykdommen? Hvordan reagerer barnet? Hvordan skal vi leve med dette?»
– Det er klart at det er en kjempeutfordring å få innarbeidet i hverdagen alt det praktiske barnet må gjøre. Men da er det desto viktigere å vite at den praktiske gjennomføringen dreier seg om godt samspill. Uten et godt samspill, skal det lite til før det oppstår samarbeidsproblemer mellom foreldrene og barnet, sier Haug.
MÅL 2: Forebygging
Han nevner ett eksempel som diabetesforeldre sikkert kan kjenne seg igjen i: Barnet protesterer og gråter. Det vil ikke stikkes i. Det gjør vondt. Foreldrene forsøker så godt de kan å få barnet til å forstå og akseptere at dette er helt nødvendig. Men til slutt ender det kanskje med at mor holder, mens far stikker.
Blir dette «normalen», kan det få varige følger for samarbeidet mellom barn og foreldre. Konsekvensen kan bli at barnet opparbeider en motstand mot behandlingen som følger det videre i livet, forklarer Haug.
– Barnet må føle seg forstått og møtt. Det er ikke tilstrekkelig å begrunne det som er nødvendig å gjøre med formuleringer som «Jeg bestemmer hva du skal gjøre». Insulinbehandlingen skal jo bli en del av livet til barnet. Da er det foreldrenes ansvar å skape et mest mulig avslappet og positivt forhold til det som er nødvendig for at barnet tar vare på helsa si.
MÅL 3: Hjelpe helsepersonell å hjelpe foreldre
Nettopp her har også helsepersonell en svært viktig rolle, mener Haug. Han kaller helsepersonell for «gode modeller» og «foreldrenes veiledere».
– Måten helsepersonell snakker med foreldrene på, tar foreldrene med seg hjem. Derfor må helsepersonell fra første dag ha en positiv innstilling til insulinbehandlingen. Da hjelper de foreldrene og barnet å få et avslappet og naturlig forhold til den daglige behandlingen, sier Haug.
Han ber også helsepersonell om å åpne opp for de vanskelige samtalene, å signalisere til foreldrene at de kan snakke fritt og trygt om bekymringer og vansker, uten at det skal påvirke samspillet og relasjonen mellom dem.
Haug mener det faktisk kan være lettere å snakke åpent i en profesjonell relasjon. Da snakker mange lettere og friere enn det de kan gjøre i private sammenhenger. Det åpner for samtaler om tanker som foreldrene kanskje
holder tilbake overfor barnet, partneren eller andre viktige personer, som søsken og besteforeldre.
– Helsepersonell bør ta ansvar for relasjonen og signalisere at «du kan komme til meg, jeg er her, og jeg vil at du skal føle deg helt trygg». Slik er de også modeller for foreldrene i hvordan de bør ta ansvar for relasjonen til barnet sitt. Helsepersonell bør også spørre foreldrene hva de synes om samarbeidet med
sykehuset. Er det ting de savner, noe de vil snakke om som de ikke har fått anledning til?
Haug beskriver veiledningsheftene som «omfattende», men forventer ikke at helsepersonell umiddelbart vil lese alt som er skrevet fra perm til perm. Samtidig oppfordrer han til å lese hoveddelene og sette seg inn i det grunnleggende.
– Jeg håper at helsepersonell kan bli nysgjerrige på temaet og bruke materialet. Vi vil veldig gjerne høre erfaringer om hvordan materialet blir brukt og hvordan det fungerer, sier Haug.
Seks faser i samarbeidet mellom barn og foreldre
Beskrevet med eksempler fra psykolog Jon Haug
1. Foreldrenes følelser, tanker og reaksjoner
Diabetes handler ikke bare om kunnskap, det handler også om å sette ord på det som er vanskelig. Helsepersonell må være nysgjerrige på hvordan foreldrene har det, og la dem føle at de blir møtt på bekymringene sine.
Samtidig har helsepersonell en viktig oppgave i å normalisere diabetesbehandlingen og skape et positivt forhold til insulin. Måten helsepersonell snakker med foreldrene på, tar foreldrene med seg hjem.
2. Diabetes har særegne psykologiske utfordringer
Kroppen har behov for insulin, men ingen er født med et psykologisk behov for insulin. Dette behovet må skapes og utvikles. Når insulin har blitt et behov som må dekkes, da kan det sammenliknes med andre primærbehov som vi tilfredsstiller hver dag. Vi må spise, drikke og gå på do – og har man diabetes type 1, må man få insulin.
3. Utvikling og mestring
Hva forstår barnet? Hva kan barnet selv ta ansvar for? Dette vil være ulikt fra barn til barn, og endre seg fra barnet er spedbarn til ungdom. Det er ekstra viktig at foreldre som har barn med diabetes, lar barnet utvikle seg på en normal måte. Foreldre er jo både behandlere og foreldre – og de rollene kan være vanskelige å forene.
4. Overgangsperioder
Spesielt i ungdomstiden ser vi godt at diabetesbehandlingen kan bli en utfordring. Det er så mange ting i ungdomstiden som forstyrrer, og det kan være fristende å behandle diabetes dårlig hvis du ikke har det rette «eierskapet» til sykdommen. Når barnet kommer i slike brytningsfaser, er det viktig at samspillet med foreldrene er godt.
5. Samspillet mellom foreldre og barn
Hos mange er det innebygd å bruke belønning eller fravær av belønning i oppdragelsen. Men i diabetesbehandlingen vet vi at en annen tilnærming virker bedre: Hvis foreldrene bygger et tillitsforhold til barnet og skaper trygghet rundt de tingene som må gjøres, da letter det behandlingen og skaper bedre samarbeid i hverdagen.
6. Trygghet og diabetes
Det viktigste for barn er trygghet. Alle barn trenger alltid å vite at foreldrene er der for dem, uansett hva. Helsepersonell og foreldrene skal også være en trygghet for barnet i diabetesbehandlingen. Det er likevel ikke noe galt å snakke med barn om at man er usikker, så sant ikke usikkerheten blir barnets oppgave å håndtere.
Om foreldreveilederne
- Det finnes to veiledere. Den første, rettet mot foreldrene, ble introdusert i 2019. Den er laget med midler fra Stiftelsen Dam.
- Veilederen for foreldre finnes digitalt her. Hefter kan også bestilles i Diabetesforbundets nettbutikk: diabetes.no/foreldreveiledning
- Nå i 2020 kom versjonen rettet mot helsepersonell.
- Den finnes kun digitalt her: diabetes.no/foreldreveiledning-helsepersonell
- De to veilederne har samme innhold: seks sentrale psykologiske temaer knyttet til en oppvekst med diabetes type 1. Tanken er at foreldre og helsepersonell kan bruke veilederne samtidig, slik at de kan snakke om hvordan barn og foreldre samarbeider om diabetesen.
- Det er også laget små og nyttige samtalekort, som helsepersonell kan ta med seg i samtaler med foreldrene. På kortene er det forslag til temaer og spørsmål helsepersonell kan ta opp.
- Materialet er utviklet av psykolog Jon Haug i samarbeid med Diabetesforbundet og Helsedirektoratet, som har finansiert siste del av prosjektet.