Epidemiologiske studier

Epidemiologiske studier kan være «tverrsnittstudier» – som henter sine observasjoner fra ett bestemt tidspunkt, vanligvis fra et stort antall individer. Eller de kan være «longitudinelle» og hente observasjoner flere ganger gjennom et tidsforløp.

Eksempler fra norsk diabetesforskning er de store helseundersøkelsene i Tromsø og Nord-Trøndelag (HUNT), hvor store deler av befolkningen blir invitert til å delta med jevne mellomrom.          

HUNT har samlet data i tre omganger med cirka ti års mellomrom og er i gang med sin fjerde datainnsamling. Diabetesdelen har i mange år brakt viktig kunnskap om blant annet utbredelsen av diabetes i en norsk befolkning, sammenhengen mellom depresjon og diabetes og også om genetiske faktorer ved diabetes type 2. Fra Tromsøundersøkelsene er det også publisert viktige data, og vi venter i spenning på resultater fra den siste runden, der det planlegges å rapportere HbA1c-verdier fra hele befolkningen.

Ved Folkehelseinstituttet i Oslo er det gjort en rekke epidemiologiske studier rundt diabetes type 1. De har både beskrevet forekomsten og hvordan antall nye tilfeller har utviklet seg over tid, samt dødeligheten og forekomsten av komplikasjoner.

Andre epidemiologiske studier er basert på helseregistre og foregår ofte ved sammenstilling av informasjon fra ulike registre. Reseptregisteret har oversikt over alle reseptforskrivninger, Dødsårsaksregisteret bygger på dødsattestene som fylles ut ved alle dødsfall, og Norsk Pasientregister har informasjon om alle diagnosene som stilles under sykehusopphold i Norge.

Slike undersøkelser kan gi viktig informasjon for eksempel om utbredelsen av diabetes, dødeligheten hos personer med diabetes sammenliknet med dødeligheten hos personer uten diabetes og bruken av ulike blodsukkersenkende legemidler. Fordelen er at man får informasjon fra et stort antall individer som oftest er ganske representative for «den vanlige person med diabetes». Ulempene er blant annet at informasjonen ofte ikke er særlig detaljert, og at man vanskelig kan trekke slutninger om årsaksfaktorer fra slike studier.

Intervensjonsstudier

Randomiserte, kontrollerte forsøk anses av de fleste som den viktigste metoden til å undersøke årsaksforhold innen biomedisin. Prinsippet er at forskerne ønsker å teste en hypotese, vanligvis om en behandling er virksom eller ikke. Det kan være et nytt legemiddel, om fysisk aktivitet kan forebygge diabetes type 2, om fibertilskudd i kosten kan bedre blodsukkerkontrollen ved diabetes …

Forsøket gjennomføres ved at et tilstrekkelig stort utvalg av personer som er representative for den gruppen der man vil teste behandling, fordeles tilfeldig ved hjelp av loddtrekning (randomisering) til f.eks. aktiv behandling eller kontrollbehandling.

Om mulig gjennomføres forsøkene «dobbelt blindet» – det vil si at verken behandlere eller forsøksdeltakere vet hvilken behandling som gis. Grunnen er at resultatene ellers kan påvirkes av utenforliggende faktorer. Lettest er dette ved utprøving av legemidler. Da kan man gi det legemiddelet man vil undersøke til én gruppe og placebo (narretablett uten virkning) til den andre.

Noen få eksempler fra Norge:

Ved NTNU og St. Olavs hospital i Trondheim gjøres et randomisert, kontrollert forsøk (BALAD) for å sammenlikne ulike behandlingsmåter ved LADA. De vil undersøke om en behandling som ikke belaster pasientenes egen insulinproduksjon er bedre enn en behandling som stimulerer egenproduksjon for å bevare restproduksjonen av insulin ved LADA.

I Tromsø er det gjort en rekke placebo-kontrollerte studier av D-vitamintilskudd i ulike sammenhenger. Blant annet har de undersøkt om det kunne forebygge diabetes type 2 hos risikoindivider, uten at de fant noen effekt. Og i Oslo har en placebokontrollert studie vist at heller ikke ved etablert diabetes type 2 hadde D-vitamintilskudd noen virkning.

Mekanistiske studier

 En annen type forskningsstudier forsøker å avdekke årsaksfaktorer til diabetes eller årsakene til utviklingen av komplikasjoner, ved å finne de biologiske mekanismene som ligger bak. Ofte er dette laboratorieforsøk som bruker humane celler (fra mennesker, red.anm.), hvor man for eksempel kan teste ut signal- og reguleringssystemer, gjerne med målsetning å finne nye medikamenter.

Igjen noen få norske eksempler:

  • Ved Oslo universitetssykehus studeres insulinproduserende celler fra avdøde mennesker på ulike måter, der målet er å finne bedre måter å bevare dem på før, under og etter transplantasjon.
  • Ved Farmasøytisk institutt i Oslo arbeides det mye med muskelceller for å studere insulinets signalveier og cellenes energiomsetning.
  • Ved Haukeland universitetssykehus og Universitetet i Bergen er KG Jebsen senter for diabetesforskning viktig. Her gjøres det blant annet omfattende forskning på MODY – en arvelig diabetesform som oftest oppstår i barnealder.

Nye typer studier

Internett-baserte forskningsprosjekter har kommet de senere årene. I Stavanger har telemedisin i behandling av diabetiske fotsår vært et stort tema, og i Tromsø har det i mange år vært testet ut nettbasert kommunikasjon og apper i diabetesbehandling.

Ettersom de fleste forskningsresultatene som frambringes blir tilgjengelige via internett, kan også forskning foregå via nettet; man kan gjøre det som kalles «in silico»-studier. Forskerne kan rett og slett bruke kraftige dataverktøy til å gjøre simuleringer som kan erstatte noen celle- og dyreforsøk. 

Det er svært kostbart å gjøre randomiserte, kontrollerte studier på et stort antall pasienter, og mange leter derfor etter alternative, effektive metoder. Forskere i Uppsala i Sverige har testet ut muligheten for å kombinere registerstudier med randomiserte, kontrollerte studier, og på denne måten framskaffe forskningsresultater med nesten like høy kvalitet til en langt rimeligere pris.

Denne artikkelen handler mest om biomedisinsk forskning som bruker naturvitenskapelige, kvantitative metoder, men det finnes også viktig diabetesforskning innen humanistiske fag som ofte anvender kvalitative metoder.