Hvorfor får noen diabetes type 2?

Som mottaker av Diabetesforbundets forskningspris for 2019 er jeg oppfordret til å skrive en liten artikkel om den forskning jeg har fått være med på de siste 30 årene, og som har dannet grunnlaget for tildelingen.

Min forskning har tatt sikte på å bidra til å svare på noen av de store spørsmålene innen feltet. Hvorfor får noen type 2 diabetes? Kan det forebygges? Og hva er den beste behandlingen? 

Det har vært viktig for meg å rekruttere ulike faggrupper inn i dette forskningsfeltet, og bygge et miljø for forskning på diabetes type 2 i Oslo. Jeg vil her gi noen få eksempler på resultater fra vår forskning, og også forsøke å sette dem inn i en større sammenheng.

Insulinresistens

Jeg ble egentlig rekruttert til Hormonlaboratoriet på Aker sykehus i 1990 for å ta i bruk en metode for å måle insulinresistens hos mennesker. Nedsatt virkning av insulin – eller insulinresistens – er en av de fundamentale forstyrrelsene som ligger til grunn for utvikling av diabetes type 2. Et par amerikanske diabetesforskere beskrev i midten av 1970-årene glukose clamp-teknikken for å måle insulinsensitivitet hos mennesker.

Metoden går i korthet ut på å gi intravenøst glukose og insulin til personene man vil undersøke, og justere glukoseinfusjonen slik at blodsukkeret holdes stabilt. Da kan man måle hvor effektivt insulinet virker.

Vi satte opp denne metoden på Diabeteslaboratoriet på Aker i 1990, og vi kunne bruke den til å undersøke sammenhengen mellom insulinresistens og en rekke viktige faktorer og også se hvordan ulike behandlinger påvirket insulinfølsomheten. Siden har vi videreutviklet metoden blant annet med bruk av deuterium merket glukose, og bruk av indirekte kalorimetri for å følge glukoseomsetningen videre i kroppen.

Insulinfølsomhet og diastolisk blodtrykk

I et av de første arbeidene vi publiserte med glukose clamp-data, beskrev vi de nære sammenhengene det er mellom insulinfølsomhet og viktige risikofaktorer for hjerte-/karsykdom slik som blodtrykk, HDL-kolesterol og triglyserider.

Jeg ble svært overrasket da jeg så hvordan insulinfølsomheten korrelerte sterkt til blant annet diastolisk blodtrykk. Selv om andre hadde vært inne på det samme før, hadde ingen vist dette så klart tidligere. Jeg fikk presentere funnet på den store diabeteskongressen i København året etter, og det var en stor opplevelse for en fersk forsker.

Diabetes hos sørasiater

Vi har arbeidet mye for å forstå hvorfor og hvordan insulinresistens utvikles. Cecilie Wium kom til oss som stipendiat og ville undersøke hvorfor innvandrere fra sørasia så ofte får diabetes, og hvorfor blodsukkerreguleringen ofte er vanskelig hos disse.

Hun fant blant annet at de ser ut til å ha særlig uttalt insulinresistens i leveren. Disse første undersøkelsene har dannet grunnlaget for et stort nytt forskningsprosjekt DIASA (Diabetes In South Asians) som gjennom mange ulike underprosjekter skal forsøke å komme frem til bedre behandling av diabetes hos sørasiater.

I svangerskapet øker insulinresistensen ganske raskt og kraftig, og det er derfor en fin modell for å undersøke hvordan det påvirker blodsukkeret og slike undersøkelser kan også lære oss mye om diabetes type 2. Insulinresistensen øker kraftig fra første til andre trimester i svangerskapet, og insulinproduksjonen økes normalt for å kompensere for dette.

Når kvinnene utvikler det vi kaller svangerskapsdiabetes klarer ikke bukspyttkjertelen å øke sin insulinproduksjon tilsvarende det nye økte behovet. Det så vi særlig hos sørasiatiske kvinner.

Vi undersøkte dette videre i Christine Sommer sin PhD grad og så hvordan vekten og særlig fettmassen økte gjennom graviditeten. Sørasiatene har lavere BMI men høyere fettmasse tidlig i svangerskapet, og denne gruppen kommer ikke tilbake til utgangspunktet etter graviditeten. Det kan forklare hvordan de ved gjentatte graviditeter er mer utsatt for diabetes type 2 senere i livet.

Fettvev og trening

I MyoGlu studien ville vi dykke enda dypere for å forstå utviklingen av insulinresistens og særlig effekten av fysisk aktivitet. Vi rekrutterte 13 menn med lett forhøyet blodsukker (prediabetes) og 13 med normalt blodsukker. De gjennomgikk omfattende testing med blant annet glukose clamp, helkropps MR-undersøkelser, muskel- og fettvevsbiopsier før og etter tolv uker med ganske intensiv trening minst én time daglig, fire dager i uka.

Vi kunne vise at insulinfølsomheten økte med om lag 30 % både hos de med prediabetes og kontrollene. Sindre Lee-Ødegaard utnyttet dette materiale til å undersøke hvordan fettvevet og muskelvevet ble påvirket av treningen. Vi tok vevsprøver fra underhudsfett og muskler, og gjorde avanserte molekylærbiologiske studier av dette.

Vi fant at fettvevet ved prediabetes var mye mer aktivt enn hos kontrollene; det utskilte en mengde ulike aktive stoffer som kan påvirke glukose og fettomsetningen, men aktiviteten ble betydelig redusert etter tolv uker med trening. Så det ser ut til at trening demper det «overaktive» fettvevet som vi tror spiller en viktig rolle i utviklingen av diabetes.

Men selv om vi gjør en god del studier av molekylære mekanismer for å finne ut mer om årsaken til at noen utvikler diabetes type 2, er hoveddelen av forskningen pasientnær og det vi kaller klinisk forskning. Det vil jeg skrive mer om i neste Diabetesfag.