Forfatter: Ane Wilhelmsen-Langeland. Psykologspesialist og ph.d. Jobber ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) og Bjørgvin DPS (Helse Vest).
Insulinmangel
Diabetes type 1 og 2 er begge insulinmangelsykdommer. Årsaken til at vi har diabetes, uansett type, er manglende insulinproduksjon eller manglende evne til å benytte oss av det insulinet kroppen produserer. Diabetes type 2 er ikke primært en livsstilssykdom. Hadde det primært vært en livsstilssykdom, ville mange millioner flere mennesker i verden hatt diabetes type 2.
Diabetes (alle typer) handler primært om insulin. Så hvorfor snakkes det så mye om kosthold, trening, sunne vaner, blodsukker, og hva man burde gjøre hvis man har diabetes? Jeg er klar over at dette er litt som å banne i kirken, men jeg sier det likevel. Din ENESTE jobb når du har diabetes, er å prøve å ha nok insulin i kroppen til enhver tid. Det er riktignok umulig, men dog, det er én oppgave, ikke 100, og dermed lettere å forholde seg til.
Hvorfor fokuseres det ikke mer på denne enkle sannheten? Psykologisk sett mener jeg at det er mye lettere å fokusere på «nok insulin» enn «å regulere blodsukkeret». Jeg føler meg bedre hvis jeg tenker: «Jeg har hatt for lite insulin i kroppen siste to måneder» dersom HbA1c er litt høyere enn forventet, enn om jeg tenker: «Uff, jeg klarte ikke målet denne gangen heller!»
Det enkle er ofte det beste
Hva hvis alle som fikk diagnosen diabetes, uansett type, ble informert om at det de nå har som oppgave, er å forsøke å ha nok insulin i kroppen. For en med nydiagnostisert diabetes type 2 som ikke starter med tabletter, vil det naturligvis være viktig å informere om hva som krever mer insulin (for eksempel søt mat) og hva som senker insulinbehovet (for eksempel å gå en tur).
Det finnes en rekke tiltak som gjør denne jobben lettere (som å endre livsstil for noen), men målet ditt er å ha nok insulin i kroppen til enhver tid. Målet ditt som person med diabetes er ikke primært å endre livsstil. Målet ditt er heller ikke «å regulere» blodsukkeret. Du kan måle blodsukkeret ditt så mye du vil, det går ikke opp eller ned av den grunn. Akkurat som du kan veie deg så mye du vil uten å gå opp eller ned i vekt. (Med mindre vekten står oppå en step og du veier deg 3x20 ganger for dagen over noen uker).
For at vekten eller blodsukkeret skal endre seg, må du gjøre andre ting. Når det gjelder blodsukkeret, vil det bety å regulere medisindosene dine i hovedsak, men selvsagt kan det å endre matinntak og vaner for fysisk aktivitet også hjelpe på. Jeg er klar over at de nasjonale retningslinjene sier at ved diabetes type 2 skal man forsøke livsstilsendringer i tre måneder før man setter i gang med medisiner. Dette er bra! Poenget mitt er at det kan virke overveldende på mange å måte begynne å trene, spise mindre sukker, kutte røyken og ølen på lørdag osv. – samtidig.
Jeg tror at mange flere ville klart å gjøre endringer dersom de hadde i tankene at de skal forsøke å legge til rette for at kroppen kan benytte seg best mulig av det insulinet den produserer. Legen/sykepleieren må selvsagt informere om hva som gjør dette lettere, men det blir ett mål, heller enn en hel rekke.
Keep your eyes on the prize
Vi med diabetes og vi som er helsepersonell i diabetesomsorgen, kan lære av idrettspsykologien. Hvis Marit Bjørgen fokuserer på alt hun IKKE skal gjøre, vil det nok ikke gått like bra for henne. Fokus på å unngå noe fører ofte til dårligere konsentrasjon, man blir irritert av feilene en gjør, bruker energi på det man ikke får til, får et negativt fokus og gjør lettere feil.
Har man fokus på teknikk, kjenner etter på «den gode følelsen» av at dette gjør jeg rett, nå flyter det, jeg skal gå fort og jeg skal gjøre mitt beste – så er det lettere å holde fokus og ikke minst lettere å holde humøret oppe – og man gjør mindre feil.
Oversatt til diabetespsykologi blir «the prize» (eller premien) å fokusere på insulin; hva skal til for at jeg kan ha nok insulin i kroppen min? Jeg har forsøkt å illustrere poenget mitt i to figurer. Hvilken figur liker du best?
