Tilpasning og tilvenning

Jon Haug

Spesialist i klinisk psykologi, dr.philos. Forfatter av boka «Diabetespsykologi – samspillet mellom kropp og sinn» (Gyldendal).

Hun sa det med fortvilelse:

«Jeg har ikke klart å venne meg til at jeg har fått diabetes. Jeg har begynt å sove dårlig. Jeg har hatt vonde drømmer, og klumpen i magen dukker opp hver gang jeg fester utstyret til kroppen.»

I våre samtaler tumlet vi rundt med begge ordene – tilpasning og tilvenning. Hvilket ord skulle vi bruke – hvilket ord beskrev best situasjonen hun stod oppe i?

I begynnelsen virket valget mellom hvilket ord vi skulle bruke bare som en unyttig spissfindighet uten nevneverdig betydning – ordene de står vel egentlig for det samme? Men i felleskap avdekket vi etter hvert en grunnleggende forskjell mellom dem. Vi ble klar over at det var svært vanskelig for henne å venne seg til noe hun ikke ville ha, hvis endringene ikke ble tilpasset de vanene og rutinene hun allerede hadde etablert.

Opptatt av vektøkning

Helt konkret var for eksempel ikke maten hun var vant til å spise, koplet sammen med insulinmengden hun trengte, på en fullgod måte. Hun opplevde større frihet i forhold til det hun skulle spise hvis matvalgene ikke var styrt av insulinvurderinger. Maten smakte derfor også mye bedre når den ikke hadde med diabetes å gjøre.

For det andre oppdaget hun også at den viktigste grunnen til at hun lagde et skille mellom mat og insulin, var at hun hadde blitt fortalt at unormalt store doser med insulin kunne føre til en helseskadelig vektøkning. Hun ville kanskje trenge det hvis hun ikke reduserte inntaket av karbohydrater. Hun stod derfor egentlig oppe i et vrient dilemma med motsetninger. Skulle hun forsøke å endre kostholdet og gjøre karbohydratinnholdet mindre for å redusere en uheldig stor insulintilførsel – eller skulle hun legge mindre vekt på insulinmengden for å opprettholde gleden ved å spise matvarer med raske karbohydrater? Dette dilemmaet hadde hun ofte vært i kontakt med, men aldri klart å finne en god løsning på.

For det tredje ble hun i samtalene våre klar over at det ikke bare var på matfronten at livet hennes passet svært dårlig med at hun hadde fått diabetes. Hun ville ikke at insulin og blodsukker skulle påvirke opplevelsene hun hadde når hun møtte sine gode venner på byen. Hun ville ikke at insulin og blodsukkervurderinger skulle forstyrre henne når hun trente eller var på hyggelige utflukter. Hun likte også dårlig at insulinpumpa hun hadde på magen skulle bli det folk la merke til når hun hadde lite tøy på seg.

Små bekymringer fikk stor plass

Men, hun syntes samtidig at det var ganske forunderlig at disse «små bekymringene» hadde fått så stor plass, for hun var egentlig fullstendig klar over at diabetes ville kreve sitt – at noe måtte forandres. Det burde være så enkelt å spise litt annerledes, og lage fornuftige rutiner. Hun visste også at familien og gode venner ikke ville se på henne med andre øyne selv om hun testet blodsukkeret og gikk med insulinpumpe festet til kroppen. Hun forstod at kampen hun kjempet egentlig foregikk inne i henne selv, og at det var hun som måtte vinne denne. Det var bare hun som kunne etablere nye vaner. Hun var klar over at diabetesen måtte tilpasses livet hun ønsket å leve.

Enkle og håndterbare tiltak

I fellesskap bestemte vi at arbeidet måtte gjøres så enkelt og håndterbart som mulig. Det første hun startet med var derfor å snu det hele på hodet. I stedet for å henge seg opp i alt som burde forandres, tok hun tak i det som var lettest å gå i gang med. Hun valgte at det «enkleste» ville være å melde seg inn i Diabetesforbundet. Hun tegnet medlemskap, og fikk raskt diabetesbladet i postkassa. Hun abonnerte allerede på flere aviser og tidsskrifter, men ingen av disse inneholdt stoff om diabetes. Mye av det hun kunne lese om i diabetesbla-det, ble derfor en kilde til inspirasjon om endring på flere områder. Hun fant forslag til velsmakende og sunne matvarer, brukervennlige tips knyttet til det tekniske utstyret, og andres erfaringer med omlegging og tilpasning til et dagligliv med diabetes.

Prosess: «Diabetestilvenning»

Noe av dette hadde hun god nytte av, og etter hvert opplevde hun hvordan små tilpasninger på ett felt kunne ha en smittende effekt også på andre områder. Gjennom egen erfaring forstod hun at det som plutselig hadde rammet henne, måtte tilpasses de vanene og rutinene hun allerede hadde etablert. En tilpasning utført på denne måten, ville gradvis endre det hun var fortrolig med å gjøre – hun ville venne seg til å tolke blodsukkerverdier, og sette disse verdiene i relasjon til valg hun gjorde både i forhold til det hun skulle spise, til trening og til følelsesmessige reaksjoner.

Vi kalte denne prosessen for diabetestilvenning, og ble trygget på at endringene måtte skje i tilpasset rekkefølge, og i hennes eget tempo. 

Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 6-2021