Selvregulering ved diabetes

Ane Wilhelmsen-Langeland

Psykologspesialist og ph.d. ved Bjørgvin DPS. Har diabetes type 1. Leder i faggruppe for diabetespsykologi. Arbeidssteder: Bjørgvin DPS Helse-Bergen og Institutt for psykologisk rådgivning (IPR, Bergen)

Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 4-2020

Boken «Håndbok i klinisk helsepsykologi» tar blant annet for seg god helsekommunikasjon, atferdsendring, selvregulering og mestring av plager og belastninger ved sykdom. Boken er skrevet for behandlere, men jeg vil her forsøke å oppsummere perspektivet som gis generelt om selvregulering ved somatisk (kroppslig) sykdom, men også spesifikt på diabetes.

Klinisk helsepsykologi

I boken er det sentralt at man ikke snakker om de syke og de friske. Store grupper av befolkningen har en kronisk somatisk sykdom. Behandling og oppfølging av disse gruppene er en av de store oppgavene til helsevesenet.

Helse har tidligere vært definert som en tilstand av fullkomment velbefinnende psykisk og fysisk, ikke bare fravær av sykdom og svakhet. Per Fugelli kalte helse tilpasning, og snakket om at god helse ikke er et spørsmål om sykdom eller ikke, men om muligheten til ikke å tenke på kroppslige plager hele tiden, til å gi tankene rom for annet enn sykdom.

Et helt sentralt utgangspunkt i boken er «det biopsykososiale perspektivet». Det handler om at både utviklingen og forløpet av en sykdom skjer i samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer.

Ved diabetes er det mye forskning og kunnskap om hva som er gunstig å gjøre, og man vet mye om konsekvenser av ikke å følge anbefalte behandlingsmål. Det å yte hjelp til å etterleve anbefalte råd, er den største utfordringen helsepersonell står overfor i sitt arbeid med mennesker som har diabetes. Og for mennesker med diabetes er det en stor utfordring å finne balansen mellom det å etterleve anbefalinger slik at de får færrest mulig plager og belastninger av sykdom på den ene siden, og det også å ha et godt og meningsfylt liv på den andre siden.

For noen er denne balansen lett å finne. For andre betyr det å måtte utøve stor grad av selvkontroll. Selvkontroll har blitt beskrevet som en muskel som blir sliten. Forfatterne av boken sier det slik (s. 73): «Det er viljestyrken personer med diabetes bruker når de gjennom dagen tar valg og beslutninger, for eksempel om å måle blodsukker, sette insulin og motstå mat og drikke de ikke har godt av. Alt dette kan tære på viljestyrken.»

Endring av vaner

Selvregulering, selvkontroll, viljestyrke og selvdisiplin er begreper som viser til å ha kontroll over egne handlinger, tanker og følelser i tråd med det beste for egen helse i det lange løp. Tre ulike slike teorier er:

1. Teorien om overveid handling: Denne modellen innebærer at intensjonen om handlingen er sentral for om den blir gjennomført eller ikke.
2. Teorien om planlagt atferd: Denne modellen handler om personens tro på at han/hun vil klare å utføre handlingen eller ikke.
3. Informasjon-motivasjon-strategi-modellen: Denne modellen innebærer at for å få til endring, må en vite at endringen er nyttig og viktig (informasjon). En må ha både et ønske om endring og en forventning om å få til endringen (motivasjon). Til slutt må en inneha de ressurser eller redskaper som skal til for å gjennomføre endringen (strategi).

Det å ha informasjon, er sjelden nok i seg selv. Den som finner løsningen på hvordan alle med diabetes kan etterleve de medisinske anbefalingene, fortjener nobelprisen i medisin. Vi mennesker ønsker å føle at vi bestemmer over oss selv. Vi ønsker å oppleve at vi får ting til. Og vi ønsker å føle at vi hører til i fellesskapet og er en del av det store «vi». Vi har altså behov for å føle autonomi, kompetanse og tilhørighet. En som har diabetes, trenger hjelp til å forstå hva som er gevinsten ved å velge det som er bra for en selv. Det innebærer for eksempel å få informasjon om hvordan ulike typer mat påvirker insulinbehovet på ulike måter. Behandlere kan hjelpe med verktøy som handlingsregler og mentale strategier, slik at den som har diabetes føler seg kompetent til å utøve god helseatferd og etablere vaner som er bra for en selv.

For å få en person med diabetes til å føle seg som en del av «viet», bør helsepersonell behandle vedkommende med nysgjerrighet og respekt for at det å handle helsemessig riktig ikke alltid er like lett. Helsepersonell bør bidra til at den som har diabetes, har gode og støttende relasjoner og føler en tilhørighet.

Helsepsykologisk tilnærming ved diabetes

Det er alltid en grunn til at vi gjør som vi gjør, og det vil alltid være barrierer og ambivalens når det gjelder å skulle endre atferd. Vår indre motivasjon, våre verdier og mål bør være tema i diabeteskonsultasjoner. Vaner betyr at noe skjer nesten helt av seg selv. Vi bruker mindre krefter på å utøve en handling som er en vane, enn på en handling som ikke er en vane. Derfor kan det å etablere en hverdag med vaner som bunner i god diabetesomsorg, være utrolig viktig og nyttig. Man kan trene seg til nye vaner. I starten er dette krevende, men etter hvert trenger man ikke lenger å bruke selvkontrollmuskelen eller viljestyrken, og da blir det mindre krevende å gjennomføre.

Bruk av handlingsregler: Handlingsregler kan brukes for å etablere gode helsevaner. Handlingsreglene skal bygge på en konkret intensjon om ønsket atferd. Hvis A – så B. To eksempler kan være:

• Hvis jeg skal ut av huset, så skal jeg ha med det jeg trenger av medisiner og følingsmat.
• Hvis jeg får servert mye søtt når jeg er på besøk, så skal jeg minne meg selv på mine verdier om å ta best mulig vare på kroppen min, og ta ett lite stykke av en kake.

Mentale strategier for å forebygge diabetisk slitasje: Hvilke holdninger en person med diabetes har til sin sykdom, påvirker helsen, humøret og motivasjonen. Det samme gjelder hvilke tanker en har, og ens følelser knyttet til diabetes. Man kan si at slik hjertet pumper blod, pumper hjernen tanker (s. 218). Derfor kan det være nyttig å bruke litt tid på å registrere dine tanker i situasjoner der du blir oppgitt, nedfor, engstelig eller lignende. Noter deg følelsene som kommer, de kroppslige reaksjonene, og deretter se om det finnes alternative måter å oppfatte situasjonen på, måter som kan være mer fornuftige, mer vennlige eller mer pragmatiske enn slik du først reagerte.

En strategi for å håndtere kvernetanker: De fleste får innimellom tanker som gjør dem tunge til sinns. Det kan være tanker som «hvordan kommer det til å bli når jeg blir gammel med diabetes, jeg burde sikkert endret på kostholdet for lenge siden, kanskje jeg da hadde sluppet unna diagnosen. Jeg føler meg sliten for tiden, hvordan skal jeg klare å gå på jobb hver dag neste uke?».

I stedet for å gi slike tanker oppmerksomhet eller prøve å bli kvitt dem, kan du legge merke til at du nå kverner over ting som du egentlig ikke kommer frem til svarene på ved å fortsette å tenke på dem. Kvernetanker er vanligvis tanker der svaret ligger i fortiden eller i fremtiden. Å gruble over dem er altså en svært lite hensiktsmessig strategi. Den lureste måten å håndtere kvernetankene på er kanskje å la dem være, ikke gi dem oppmerksomhet, bare fortsette med det man holdt på med.

Avslutningsvis ønsker jeg deg som leser dette, alt godt i ditt arbeid med å etablere en helseatferd som gjør at du kan ha færrest mulig plager knyttet til din diabetes. Er du pårørende, håper jeg du kan benytte deg av noe fra klinisk helsepsykologi i din måte å møte din kjære med diabetes på. Og er du helsearbeider, håper jeg du gjør det samme i ditt møte med pasientene.

Kilder:

• Boken «Håndbok i klinisk helsepsykologi. For deg som behandler pasienter med somatisk sykdom og skade». Skrevet av Torkil Berge, Elin Fjerstad, Ingrid Hyldmo og Nina Lang. Fagbokforlaget, 2019.
• Nettsted der du finner materiell: www.kognitiv.no