Jon Haug

Spesialist i klinisk psykologi, dr.philos. Forfatter av boka «Diabetespsykologi – samspillet mellom kropp og sinn» (Gyldendal).

Her om dagen kom jeg over en liten, tilsynelatende ganske enkel bok. Boka var skrevet med stor linjeavstand, satt sammen av små ark, og var bare på drøyt 90 sider.

Harry G. Frankfurt, var forfatteren av boka. Han er filosof, og jeg kjente navnet hans fra en annen bok han har skrevet. Den andre boka hadde han gitt det klingende navnet «On Bullshit», og der påstår han at bullshit er ualminnelig fremtredende og hardnakket i vår kultur. I følge Kunnskapsforlagets Store engelske ordbok vil dette ordet på norsk kunne oversettes til pissprat, svada, vrøvl, vås eller tull. Vi har altså, også i vårt språk, mange gode ord vi kan bruke om påstander med dårlig forankring i virkeligheten. Det er dette han tar et oppgjør med i boka jeg nå holdt i hånda. Den har han kalt On Truth (Finnes også i norsk oversettelse, med tittelen «Om sannhet»), og der retter han oppmerksomheten mot verdien og betydningen som pålitelighet og sannhet har for oss:

Leger må tilstrebe å fatte forsvarlige beslutninger når det gjelder skader og sykdommer. Derfor må de ha kjennskap til hvilke medisiner eller behandlingsformer som man med en viss sikkerhet kan forvente vil hjelpe pasienten. De må dessuten vite hvilke som neppe vil hjelpe pasienten, samt hvilke som kan gjøre vondt verre. Ingen som er ved sine fulle fem ville stole på eller konsultere en lege som ikke bryr seg om sannheten (s. 24).

Vi tar det nærmest som en selvfølge at vedkommende snakker sant når vi får forklaringer og råd, og heldigvis gjelder dette enten vi møter en lege, en sykepleier, en ernæringsfysiolog eller en psykolog:

Uten sannhet har vi sluppet opp for flaks allerede før vi begynner. Vi kan faktisk ikke leve uten sannhet. Vi trenger sannhet ikke bare for å kunne forstå hvordan vi skal leve godt, men også for å kunne forstå hvordan vi skal overleve i det hele tatt (s. 36).

Får man diabetes i dag, er man faktisk heldig som lever i dette århundre. Hadde man fått sykdommen for ett hundre og ett år siden, ville både en selv, og hjelperne stått helt rådville. Før insulinet ble oppdaget i 1922, var det lite man kunne gjøre, og da hadde de som ble rammet en dyster situasjon å se fram til. I dag er vi trygge på at de vi søker assistanse fra gjerne har en solid utdannelse, der det de har lært bygger på håndfaste vitenskapelige undersøkelser fra hele den internasjonale forskningsverdenen.

Den vitenskapelige revolusjonen har derfor åpnet øynene våre for sannheter om liv og helse som er uten sidestykke i menneskets historie. Så stor er imidlertid tiltroen til sannheter innhentet gjennom vitenskapelige metoder, at vi kan stå i fare for å overse forståelse hentet fra andre kunnskapsområder: 

Man har tenkt seg at all vitenskapelig kunnskap kunne omdannes til instrumentelle (konkrete – min fortolkning) løsninger, slik at man i prinsippet kunne håndtere alle typer problemer via vitenskapelig kunnskap, både i samfunnsliv og i menneskeliv, og ikke bare det som angikk naturen.

(Sitatet er hentet fra «Kunnskapens hemmeligheter» skrevet av John Lundstøl i 1999, s. 25).

John Lundstøl, understreker imidlertid at:

På svært mange områder vil praktisk kunnskap og praktisk fornuft være overordnet teoretisk og instrumentell kunnskap og fornuft … Praktisk kunnskap er spesielt noen ganger overordnet teoretisk og instrumentell kunnskap. Når man ser kunnskapen i bruk, altså der hvor den går inn for eksempel i et praksisfelt, så vil den praktiske bedømmelse og det praktiske skjønn noen ganger være den overordnede instans i forhold til valg og beslutninger som arbeidet skal munne ut i eller basere seg på (s. 34).

Denne kunnskapen kaller Lundstøl dømmekraft, skjønn og klokskap.

Hva kan vel passe bedre enn å bruke disse ordene når vi tenker på det som styrer alle de valg og vurderinger som et menneske med diabetes faktisk gjør hver eneste dag:

 

  • Hvor mye insulin trenger jeg når jeg skal spise et måltid andre har laget til meg?
  • Hvor nødvendig er det å spise noe ekstra når jeg skal gå en lang tur?
  • Bør jeg gjøre noe når blodsukkeret ligger utenfor «time in range»?
  • Er det greit at jeg koser meg med enda et glass rødvin?
  • Risikerer jeg å få føling i løpet av natta?
  • Bør jeg starte med insulin i tillegg til metformin?

 

Omfanget av helt konkrete spørsmål det må finnes raske svar på i hverdagen, er mange, og svarene finnes ikke alltid i bruksanvisningen. Jeg har spurt mange om hvor ofte i løpet av en dag tankene sneier innom spørsmål som har med diabetes å gjøre. Svarene er ikke entydige, men mange anslår at usikkerhet knyttet til blodsukkersvingninger faktisk kan dukke opp flere ganger hver eneste time, i våken tilstand. Moderne testmetoder har dessuten gjort det mulig, og tilsynelatende ganske enkelt, å gjennomføre en kontinuerlig blodsukkerovervåkning gjennom hele døgnet.

Dette betyr av folk over tid bygger opp et kunnskapsarsenal om seg selv – en skattkiste av erfaringer og kunnskap om livene sine som de ikke hadde tilgang til for ganske få år siden. Dette er personlige sannheter som i en viss forstand overskrider resultatene fra vitenskapelige undersøkelser. Allmenne og generelle sannheter kan bli «fattige» og «tapere» i konkurranse med erfaringer innhentet fra praksis.

Poenget er imidlertid at dette ikke skal bli en konkurranse om sannheter, men et samspill mellom vitenskapelige, generelle kjensgjerninger og personlige og individuelle erfaringer. Det er dette god diabetesbehandling skal bygges opp av, og da vil sannheten om diabetes både bli rikere og riktigere.

 

Referanser 

  • Frankfurt, Harry G, Om sannhet. Spartacus forlag, 2008
  • Lundstøl, J, Kunnskapens hemmeligheter. Vitenskapsfilosofiske essay for praktisk fag og profesjoner, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1999

Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 2-2023