Jon Haug
Spesialist i klinisk psykologi, dr.philos. Forfatter av boka «Diabetespsykologi – samspillet mellom kropp og sinn» (Gyldendal).
Vi har sikkert alle sammen lagt merke til flua som stanger og stanger mot vindusruta mens vinduet rett ved siden av står åpent. Forklaringen på dette håpløse prosjektet er fluas manglende intelligens – fluas hjerne mangler de strukturene som vekker nysgjerrighet og som huskes når noe nytt oppdages. Vi mennesker ser det åpne vinduet og vet at det fører ut til frihet. Vi stoppes ikke av hindringer, fordi vår evne til å bruke nysgjerrigheten til å skaffe oss nye erfaringer fører til fornuftige handlinger.
Nysgjerrighet er derfor selve drivkraften vi trenger når vi skal finne ut hvordan kroppen påvirkes av karbohydrater, fysisk aktivitet og følelser. Og når nysgjerrigheten fører til ny kunnskap og forståelse, blir det i seg selv belønning god nok.
Hvorfor ikke mer nøye?
Ungdommer jeg samarbeidet med gjennom et helt år, lærte meg akkurat dette. På sykehuset håpet jeg at høye og medisinsk bekymringsfulle HbA1c-verdier skulle endres gjennom hyppige gruppesamtaler om insulin, og om insulinets betydning. Vi møttes regelmessig gjennom et helt år, men blodsukkerverdiene var i månedsvis fremdeles for høye. På et gruppemøte spurte jeg:
«Hva skyldes det at dere ikke er mer nøye med å finne ut av hvor mye insulin kroppen trenger?»
Svaret en ung jente ga meg, var tankevekkende artig:
«Hvis jeg kunne få penger for det, skulle jeg jobbet mer med å finne ut av det».
Penger som drivkraft?
Jeg ble enig med gruppedeltakerne om at de skulle få en god økonomisk belønning hvis de i løpet av de neste seks månedene kunne redusere HbA1c-verdien sin slik at den nærmet seg det anbefalte behandlingsmålet. I månedene som fulgte hadde vi regelmessig møter, men det ble ikke registrert noe fall i verdiene de første fire månedene. To måneder før belønningsdagen kunne vi imidlertid observere at verdiene var i ferd med å synke, og på dagen seks måneder etter at avtalen var inngått, ble alle belønnet fordi HbA1c-verdiene var blitt betydelig lavere.
Men to måneder senere hadde verdiene til alle deltakerne i gruppa steget til det gamle høye nivået. Dette illustrerte for meg at ungdommene manglet drivkraften som sikret permanent tilfredsstillende insulintilførsel, men jeg forsto ikke den gangen hva denne drivkraften skulle være. Fra prosjektet hadde jeg bare lært at penger ikke var drivkraft god nok.
I dag er jeg overbevist om at svaret har med innstilthet å gjøre. Det var ikke så viktig for dem å finne ut hvordan insulinbehovet endret seg når lysten på det gode og søte var som sterkest. De var ikke innstilt på å bruke nysgjerrigheten som drivkraft, og da mistet også insulinvurderingene det meste av sin betydning og mening:
De var ikke «tunet inn på» den kanalen – de var ikke innstilt på å plassere behandlingen av diabetesen på nysgjerrighetens område.
De var ikke innstilt på å bruke nysgjerrigheten som drivkraft, og da mistet også insulinvurderingene det meste av sin betydning og mening.
Innstilt på å være nysgjerrig
Både ungdommer, og antakelig de aller fleste av oss, vet hvordan det kjennes ut når vi er innstilt på å være nysgjerrige. Da er vi i en posisjon hvor ønsket om å forstå noe vi ikke vet, stimulerer oss til å finne ut av det. Da vet vi også at det er personlig tilfredsstillende å øke kunnskapen vår.
Vi vet også at det er enklere å ta vare på informasjon når vi er interessert i å skaffe oss den. Handlinger som bare styres av reflekser, styres ikke av overveielser eller tanker – reflekser tenker ikke. Når nysgjerrighet blir en følelsesmessig drivkraft, hjelper den oss til å holde fokus på det som er viktig.
Da blir vi tørste på å skaffe oss ny forståelse – vi blir kunnskapstørste. Den tørsten er frisk og sunn – i motsetning til behovet som dukker opp når blodsukkeret blir for høyt.
God jakt med nysgjerrigheten som jeger.
Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 5-2020