Det foreslås i dette kapittelet at helsepersonell stiller noen av følgende spørsmål under konsultasjoner/årskontroll for å få nødvendig informasjon om pasienten, og kunne sette realistiske behandlingsmål:
- Hvordan har det gått siden sist?
- Hvordan synes du det er å ha diabetes?
- Få rede på hva som tynger, hva som gleder, hva som mestres og hva som oppleves vanskelig. Eksempel på spørsmål:
- Hva går greit?
- Når har du det bra?
- Er det noe som bekymrer deg?
- Hvordan tror du dette påvirker insulinbehovet ditt?
- Hvilke tanker har du om behandlingsmålene, hvilke mål syntes du er vanskeligst å nå, hva kan jeg gjøre for at det skal bli enklere for deg?
Bakgrunnen for disse spørsmålene presenteres i retningslinjene som ligger på Helsedirektoratets nettside, men jeg vil her også presentere noe av det som ligger bak det som ble publisert, men som ikke kom med i siste utgave av retningslinjene.
Ane Wilhelmsen-Langeland er psykologspesialist og ph.d.. Hun leder Diabetesforbundets Faggruppe for Diabetespsykologi og er psykologisk medarbeider for Diabetesforbundet. Ane har selv hatt diabetes type 1 siden 1991.
Hva styrer menneskers valg?
Alle har en psykisk helse. Psykologi kan sies å være viten om hvorfor mennesker tenker, føler og handler slik de gjør. Alle mennesker har tanker og følelser som sammen fører til bestemte handlinger.
Våre tanker og følelser relaterer seg blant annet til hva som motiverer oss og om vi opplever at vi mestrer. Hvordan hvert enkelt menneske kommuniserer med andre, kan virke inn på ens mestring og motivasjon.
I diabetesbehandling er hva man gjør sentralt, enten det handler om å ta tabletter (eller ikke), sette insulin (eller ikke), hva slags mat en velger å spise, om en velger å være fysisk aktiv og så videre. Vi kan få anbefalt hva som bør gjøres og få dokumenterte medisinske, helsemessige begrunnelser for hvorfor dette er gode anbefalinger, men helsepersonell kan likevel ikke bestemme hva vi som har diabetes skal gjøre. Slike instruksjoner og råd blir ikke automatisk omgjort til praksis.
Manglende måloppnåelse er vanlig
Vi har gode nok medisiner og utstyr til at det går an å nå de medisinske behandlingsmålene for diabetes type 1 og 2. Hvorfor er det da slik at ca. 45 % med diabetes type 2 ikke når HbA1c målet og kun 13 % med diabetes type 2 nådde alle tre nasjonale mål (HbA1c, blodtrykk og lipider/HDL-kolesterol) samtidig?
En studie fra det nasjonale diabetesregisteret har vist at 82 % med diabetes type 1 ikke når HbA1c målet. Årsakene til manglende måloppnåelse kan være mange. Manglende måloppnåelse kan handle om at vi har andre prioriteringer i våre liv, liten opplevelse av mening, manglende kapasitet i tillegg til lav mestringsopplevelse og manglende sosial støtte.
Sett individuelle mål
Man bør i hvert enkelt tilfelle stille seg spørsmålet om behandlingsmålene er realistiske, og lage individuelt tilpassede mål. Når det er aktuelt, kan det være hensiktsmessig å lage delmål.
Helsepersonell i diabetesomsorgen må være innforstått med at mange ikke vil nå behandlingsmålene. Å snakke om «compliance» i diabetesbehandling er likevel lite hensiktsmessig, da diabetesbehandling er livslang. Det handler om hvilke valg personen med diabetes tar i sitt daglige liv, minutt for minutt, sekund for sekund, sammen med alle andre utfordringer livet gir.
Alle har rett til å velge selv om de ønsker å følge helsepersonells anbefalinger og råd. Men hva kan øke sannsynligheten for at anbefalingene blir fulgt? Utfordringen for helsepersonell er å jobbe med å øke motivasjon, mestringsforventning, etablere en god kontakt (relasjon) med hver enkelt pasient, og samarbeide om felles behandlingsmål, der vi (pasientene) er involvert i målbeskrivelsen.
Det er større sannsynlighet for at de mål som settes blir nådd hvis vi selv opplever å ha det som skal til for å gjennomføre det (for eksempel kunnskap, evner, sosial støtte) kombinert med at vi selv ønsker å nå målet.
Jeg håper at de konkrete spørsmålene over kan hjelpe i dette arbeidet.
Lykke til.