Jon Haug

Spesialist i klinisk psykologi, dr.philos. Forfatter av boka «Diabetespsykologi – samspillet mellom kropp og sinn» (Gyldendal).

Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 1-2021

 

La meg starte med den store persiske dikteren Sa’di fra Shiraz, som ble tatt til fange og holdt som slave av korsfarerne i den italienske byen Acri. Han har skrevet de vidunderlige verselinjene som står å lese over inngangen til FN-bygningen i New York:

 

Adams barn er en del av samme kropp,

de er skapt av samme stoff.

Når tiden påfører et lem smerte,

Lider også de andre lemmene.

Evner du ikke å føle medynk med andres sorg,

Fortjener du ikke å bli kalt et menneske

(hentet fra Carlo Rovellis bok «TID» 2018)

 

Store hendelser som rammer oss, utfordrer våre menneskelige egenskaper. De viser oss at vi er i stand til å møte hverandre med omsorg og medfølelse, og vi kan legge uenigheter og konflikter til side. Ekstra tydelig har dette vært i det året vi har lagt bak oss, og dette har virkelig blitt satt på prøve helt på tampen når medmennesker i Gjerdrum har opplevd noe av det mest forferdelige og dramatiske vi kan forstille oss – bokstavelig talt å fullstendig miste fotfestet for å gå til «grunne».

Jeg bor selv med kvikkleire i grunnen under huset mitt på Romerikssletta, og dette har ført til at jeg har skapt meg – og uten at jeg ønsker det – nye og skremmende bilder. Det har vært godt å dele disse bildene og usikkerheten med andre fordi samtaler bidrar til å normalisere det unormale.

 

«Koronaen»

Viktige hendelser knytter det seg ord til, og Språkrådet godkjenner og innarbeider disse ordene i vokabularet vårt. De har vedtatt at årets ord, det vil si det ordet som best beskriver 2020, skal være koronaen. Kåringen av dette ordet var det fort gjort å bli enig om fordi viruset har preget året, over hele verden. Koronapandemien har satt historiske spor på samme måte som andre store hendelser har gjort tidligere. Fra nå av kan vi spørre hverandre «hvordan har du hatt under koronaen?» på samme måte som vi tidligere har spurt eldre mennesker om «hvordan hadde du det under krigen?»

Språkforsker og professor Gunnstein Akselberg understreket i Linda Eides «Språksjov» dette poenget når han i desember slo fast at «vi lever i koronaens tid», og at dette ordet vil gi året 2020 en helt spesiell historisk betydning.

 

Hvordan har du hatt det?

Koronaen har på en eller annen måte rammet oss alle, og det er den personlige betydningen vi framover skal snakke med hverandre om – selv om viruset dessverre fremdeles ser ut til å leve i beste velgående. Hjulpet av vaksinen kan vi om ikke lenge se bakover og medmenneskelig spørre hverandre om:

  • Hvordan har du hatt det under koronaen?
  • Har du vært syk?
  • Har du vært redd?
  • Har du vært mye alene og følt deg ensom?
  • Har blodsukkeret løpt sine egne veier og vært vanskelig å holde styr på?
  • Har du beholdt jobben din?
  • Hva er det du har savnet mest av alt?

 

Psykologisk paradoks

Vi kjenner alle til hvordan sterke følelser nærmest tvinger fram behovet for fysisk kontakt med andre, og det er sjelden sammenhengen mellom følelser og mellommenneskelig kontakt viser seg fram så tydelig som det har gjort i 2020.

Denne sammenhengen har utviklet seg til å bli et psykologisk paradoks, fordi smittevernsforskriftene nekter følelsene våre å komme til utrykk på en normal måte. Følelser av tristhet, savn, engstelse eller lettelse har i seg en innebygget drivkraft som helt naturlig fører til handling. Vi holder rundt hverandre, vi klapper på hverandre, og vi gråter på hverandres skuldre. En meters avstand og munnbind har i 2020 stått i veien for det mest spontane vi alle er kjent med.

Refleksjoner og råd

Vi møter hverandre fysisk når følelsene er sterke. Tenk dere for eksempel at våre dyktige håndballspillere rett etter den intense 60 minutters EM-kampen som de vant, skulle stå pent og pyntelig ved siden av hverandre med en meters avstand. Det ville nærmest vært umulig å stoppe omfavnelsen og gleden den sterke seiersfølelsen førte til.

Jeg forstår viktigheten av både avstand og munnbind, men jeg har savnet refleksjoner og råd om hvordan følelsene vi alle har hatt, kan møtes på en forsvarlig, og personlig måte. Dette savnet håper jeg om kort tid vil være historie vi kan snakke sammen om, og at vi om kort tid igjen kan få lov til å gi utrykk for det vi føler, uten at vi bøtelegges.

Vi skal alle se fram til å kunne være spontane og medmenneskelige i omgangen vi skal ha med hverandre. Vi skal ikke la «koronaens tid» bestemme over oss lenger enn nødvendig.

Hilsen og «klemmeabstinens»

Jon Haug