Ane Wilhelmsen-Langeland er psykologspesialist og ph.d.. Hun leder Diabetesforbundets Faggruppe for Diabetespsykologi og er psykologisk medarbeider for Diabetesforbundet. Ane har selv hatt diabetes type 1 siden 1991.
Barnet ditt har hatt en periode med mye høyt blodsukker. Du er bekymret – begynner det å skli ut? Er det ungdomstiden som kommer, og alt det ille som kan skje da, alt du har hørt om hvor vanskelig det kan bli? Hvordan skal du kunne bli i jobb og gjøre dine ting, når du ikke vet om barnet ditt kan passe på seg selv på skolen?
Kona din har fått diabetes type 2, og du mener hun ikke tar det seriøst. Hun fortsetter som før, selv om legen hadde bedt henne bevege seg mer, spise sunnere, kutte vinen i helgene. Du blir redd hun skal bli veldig syk, kanskje utvikle hjerteproblemer og dø tidlig. Kanskje dere nå ikke får den deilige pensjonisttilværelsen du hadde sett for deg. Hun må bare se og skjerpe seg, ellers …
Som pårørende har man mange tanker som er skremmende, og som ofte fører til krav, trusler og ultimatumer.
Frykt hos pårørende kan føre til trusler
Når Diabeteslinjen får spørsmål de mener krever svar fra en psykolog, kontakter de meg. Overvekten av spørsmålene jeg får henvist til meg, er fra pårørende til mennesker som har diabetes.
Foreldre, søsken, ektefeller, barn som har en forelder med diabetes – når en av dine nærmeste har diabetes, ligger mye utenfor din kontroll. Du kan ikke passe på hele tiden, du vet ikke hva de gjør når du ikke er i nærheten, de kan gjøre hva som helst! Spise hva som helst! La være å ta tabletter! La være å sette insulin! La være å gå på tur! De kan skade seg selv, og i verste fall kan de bli veldig syke eller de kan dø.
Som pårørende har man mange tanker som er skremmende, og som ofte fører til krav, trusler og ultimatumer. Og ikke minst fører det ofte til ødelagte og skadede relasjoner.
Å føle at en har en annens følelser på sine skuldre i tillegg, er en stor ekstrabelastning.
Hvem eier din frykt?
Det er ikke så rart at mange som er glad i en med diabetes, tyr til krav, trusler eller lignende. Når vi ikke vet hva mer vi kan gjøre, og når vi virkelig er livredde, gjør vi slike ting i desperasjon. Mange av oss i hvert fall.
Hvem eier frykten din, angsten din? Er det den som har diabetes? Det å oppleve at en får ansvaret for andres følelser, er ikke en god opplevelse. Å kjenne på at jeg må handle slik og slik for å holde mamma og pappa glade og trygge, er ikke et ansvar et barn eller en ungdom skal ha.
Dersom du er veldig redd for en nær person med diabetes, er det viktig at du ikke gir dem ansvaret for din frykt, i tillegg til alt det andre de har ansvar for. Å ha diabetes er utfordrende. Det er kontinuerlig, man har aldri fri. Det er en stor jobb, og det er mentalt og fysisk krevende. Mange har mye dårlig samvittighet i utgangspunktet, fordi de ikke når behandlingsmålene (de fleste gjør IKKE det!), fordi de ikke føler de tar godt nok vare på seg selv, fordi de ikke mestrer, ikke opplever å «få det til». Å føle at en har en annens følelser på sine skuldre i tillegg, er en stor ekstrabelastning.
Den som har diabetes skal ikke ta ansvaret for din frykt
Din egen frustrasjon, frykt, angst er DIN! Den er ikke den som har diabetes sin. De har sikkert sin egen, og nok med det. Dersom du sliter med mye frykt, angst eller hva du selv vil kalle det, vil jeg råde deg til å søke hjelp for dette selv, eller jobbe med å håndtere det før du forsøker å hjelpe den som har diabetes. Dine følelser kan ikke løses av at andre forandrer sin atferd. Ta dine vonde følelser på alvor, og ta tak i dem. Snakk med noen om det, søk terapi, jobb med det på egenhånd.
Lykke til med å løse dine egne vansker, før du stiller deg til disposisjon for den du er glad i som har diabetes, uten å ty til trusler og krav.
På kognitiv.no kan du finne hjelpsom informasjon, og ved å se filmen «Alfred og Skyggen» på YouTube kan du få litt hjelp på veien.