Ane Wilhelmsen-Langeland er psykologspesialist og ph.d.. Hun leder Diabetesforbundets Faggruppe for Diabetespsykologi og er psykologisk medarbeider for Diabetesforbundet. Ane har selv hatt diabetes type 1 siden 1991.
Det kribler i kroppen, men ikke på en god måte. Jeg svetter og er kald samtidig. Er utrolig trøtt og vil bare sove videre. Drømmer at jeg må rekke noe, rekke over alt jeg har på planen i morgen. Jeg håper barna har en god morgen så det ikke blir så stress.
Jeg får så høyt blodsukker av stressmorgener (adrenalin og andre stresshormoner øker insulinbehovet mitt). Håper de ikke krangler for mye i dag.
Så har jeg den teksten til det prosjektet på jobben jeg burde fullført, så snart jeg kommer på jobb i morgen, før første avtale. Jeg vet jo at jeg ikke bør tenke på dette midt på natten, det er ingenting jeg kan gjøre med dette akkurat nå uansett.
Min mann puster (snorker på ingen måte). For en irriterende pustelyd! Kan han ikke slutte? Nei vent, jeg vil jo ikke at han skal slutte å puste, hva er det jeg tenker på? Er litt sulten. Slutt å tenke på det, det er frokost om noen timer. Molly (hunden) sover tungt og ligger og rykker og klynker. Er det mulig? Kan det ikke være litt fred å få om natten engang?
Uro i kroppen, i brystet. Hjertet banker fortere enn normalt. Stakkers de som har angst, de har det sånn ofte. Hva er det jeg pleier å si? Åpne opp for uroen. Stå i ubehaget! Ønsk følelsen velkommen! Hvorfor stresser jeg akkurat nå? Dette er bare tull. Nei, nå må jeg bare sove videre og slutte å tenke på alt dette. Hva er egentlig klokken? Ser på klokken. Klokken er 03.11.
Jeg skjønner at jeg har føling. Ah! For tredje natt på rad.
Måler blodsukkeret, det er 2.7 mmol. På tide å redusere basaldosen på insulinpumpen i dette tidsrommet. Etterpå, i morgen kanskje.
Nå må jeg ha mat. Står opp, går skjelvende ned på kjøkkenet og lager meg en grovbrødskive med brunost og litt syltetøy på toppen, og et lite glass melk. Det er ikke så lett som det høres ut, ikke når man skjelver på hendene og er rar i hodet og svetter og fryser samtidig. Men jeg får det til, lurer på hvordan det ville sett ut om jeg så det på video.
Det smaker helt fantastisk! Jeg får lyst å spise opp resten av brødet, ta på honning, peanøttsmør, syltetøy, Nugatti. Ja – gjerne alt samtidig!
Det smaker helt fantastisk! Jeg får lyst å spise opp resten av brødet, ta på honning, peanøttsmør, syltetøy, Nugatti. Ja – gjerne alt samtidig!
Ah, det hadde vært fantastisk å gi etter for den vanvittige sulten og søtsuget jeg har akkurat nå! Men jeg gjør det ikke. Jeg har erfart gang på gang hva slike nattlige følings-matorgier gjør med insulinbehovet mitt – det blir skyhøyt! Og jeg våkner opp helt elendig, kvalm og stappmett og svimmel.
Jeg har jo bare føling nå og skal få opp blodsukkeret litt, jeg skal ha min andre medisin – mat! Mens jeg sitter der med tomt fat har jeg fortsatt symptomene; jeg svetter, skjelver, er svimmel, kald, urolig i brystet, hjertet løper galopp. Skulle gjerne spist helt til symptomene gir seg, det er det som føles naturlig.
Men jeg har tenkt på det mange ganger når jeg ikke har føling; at jeg må huske å ikke spise for mye, det tar litt tid før symptomene går vekk. Må huske på dette nå.
Fortsatt sulten som en ulv. Setter fatet og glasset i kjøleskapet ...ups – det var noe feil der, de skal jo i oppvaskmaskinen! Syltetøyet og brunosten settes inn igjen i kjøleskapet.
Går forbi badet på vei opp igjen i sengen. Burde jeg pusse tenner nå? Nja … dropper det. Går opp og legger meg igjen. Fortsatt skjelven. Sengen er våt av svette – æsj! Ekkelt og kaldt å legge seg i, men fort kjennes det ganske deilig ut å legge seg.
Symptomene er endelig nesten borte. Hjertet har roet seg, jeg har normal temperatur. Ikke så rar i hodet lenger, bare trøtt. Fryktelig trøtt! Jeg skjelver ikke lenger, og føler meg rolig. Alt jeg skal i morgen bryr jeg ikke om akkurat nå.
Jeg legger meg til å sove, tilfreds med vurderingen min.
Lurer på hvor lenge jeg lå og tenkte på alt det tullet før jeg skjønte at jeg hadde føling? Vent litt, hva spiste jeg? Hmm … jeg hadde 2.7 mmol/l i blodsukker, spiste en skive med brunost og syltetøy, og drakk ett glass melk. Det var kanskje i overkant mye. Jeg trenger nok litt insulin også. Setter en bolus med 0.7 enheter. Tenk, 0.7 enheter insulin kan utgjøre forskjellen på 13–14 mmol/l om 2–3 timer, eller 7–8 mmol/l (håper jeg hvert fall).
Jeg legger meg til å sove, tilfreds med vurderingen min. Gleder meg til mer søvn. Vel vitende om at jeg vil kjenne dette gjennom dagen i morgen.
Våkner 06.15. Kjennes det greit ut? Må tisse, men ikke på en sånn høyt blodsukker-måte. Ikke bomull i munnen og den rare følelsen i munnen når blodsukkeret er høyt. Trøtt, men ikke så svimmel som når jeg våkner med 16 mmol/l i blodsukker etter en nattlig føling med matorgie. Har jeg klart å ha en nattlig føling uten å våkne med høyt blodsukker? Jeg måler blodsukkeret og det er 8.6 mmol/l. Høyere enn anbefalt morgenblodsukker, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er kjempefornøyd!
Hva ville jeg sagt til ett av barna mine om det var de som hadde hatt en slik natt?
Jeg står opp og forsøker å være omsorgsfull mot meg selv. Min naturlige reaksjon er «kom igjen, det kunne vært verre, det er ikke akkurat synd på deg, den diabetesen skal ikke få styre livet ditt!» Jeg øver på å være mer omsorgsfull mot meg selv, prøver å tenke hva jeg ville sagt til ett av barna mine om det var de som hadde hatt en slik natt?
I dag er det greit at du ikke er helt med. I dag er det god grunn til ikke å føle seg på topp. I dag kan du gi deg selv litt slack.
Jeg har en vanlig morgen med min mann og mine tre gutter. Leverer på skole og barnehage. Går på jobb, henter i barnehagen. Drar hjem og lager middag. Min mann og den eldste sønnen vår kommer hjem, min mann overtar middagslagingen fordi han vet at jeg hadde føling i natt. Dagen blir helt grei.
Men bare fordi jeg tillot meg selv ikke å være på topp i dag, jeg ga meg selv omsorg.
Øvelse gjør mester.