Diabetespsykologiske utfordringer og individuelle behov

Ane Wilhelmsen-Langeland

Psykologspesialist og ph.d. ved Bjørgvin DPS. Har diabetes type 1. Leder i faggruppe for diabetespsykologi. Arbeidssteder: Bjørgvin DPS Helse-Bergen og Institutt for psykologisk rådgivning (IPR, Bergen)

Først publisert i medlemsbladet Diabetes oktober 2016

Diabetespsykologiske utfordringer og individuelle behov

I min jobb som privatpraktiserende psykolog har jeg ulike pasienter med diabetes, enten som private pasienter som selv betaler, eller gjennom ordningen Raskere tilbake i NAV (de må da være sykemeldte og henvist fra legen sin). Flere av dem etterlyser et lavterskel-tilbud til personer med diabetes før det når så langt at de føler de trenger psykologhjelp.

Dette støtter jeg dem på, det skulle finnes et slikt tilbud, noe det dessverre ikke gjør de fleste steder i landet. Det å ha diabetes gir spesifikke utfordringer knyttet til selve sykdommen, som ikke har med noe annet i livet å gjøre enn selve sykdommen, selv om hele livet kommer i tillegg til det som er spesifikt knyttet til sykdommen. Dette gjør nok at mange som ikke kjenner diabetes godt, har vanskelig for å forstå hva dette handler om.

Det jeg mener, er ikke at de som har kroniske sykdommer har større risiko for å utvikle depresjon og angst, selv om det også stemmer. Depresjon og angst kan alle mennesker få, uavhengig av om de i tillegg har en kronisk sykdom. Det du står overfor når du har diabetes, og som de som ikke har diabetes ikke trenger å tenke på, er blant annet:

• Konstant fare for å ligge utenfor målområdet for blodsukkernivå. Dette er kognitivt krevende, da det hele tiden tar litt av oppmerksomheten, som nødvendigvis vil gå utover kognitiv kapasitet til å utføre andre oppgaver. Mange jeg snakker med som har diabetes (jeg kjenner dette fenomenet igjen selv også), opplever å være glemske, litt vimsete og føle seg litt rar i hodet innimellom. Ikke bare relatert til høye og lave blodsukkerverdier, men også mer generelt. Når du bruker mye av din tankekapasitet på å tenke på hvordan det ligger an med blodsukkeret ditt, er det ikke så rart at du ikke har 100 prosent fokus på for eksempel jobben din hele tiden. Det er med andre ord ikke så rart at du av og til kanskje føler deg litt «svekket» mentalt.
• Den psykologisk vanskelige oppgaven å håndtere når du har bommet med insulindosen/medisineringen; altså for lave og for høye blodsukkerverdier. I utgangspunktet, rent biologisk og fysiologisk sett, er det en krise for kroppen når blodsukkeret ligger utenfor normalområdet. Hva du gjør, ikke bare i handling (tar insulin eller spiser f. eks.), men med tankene og følelsene dine når du måler høyt eller lavt blodsukker, er sentralt for hvordan det er å leve med diabetes. Tenker du at du har «gjort noe feil og burde skjerpet deg», vil det slite mer på deg enn dersom du tenker at «blodsukkeret var høyt, jaja, jeg får sette litt ekstra insulin». Hvordan du behandler deg selv etter insulindoseringsfeil har mye å si for ditt liv med diabetes. Å behandle seg med omsorg er et stikkord her. Dersom en god venn gjør en feilvurdering, hva synes du om det? Kan du tenke på samme måte når du selv gjør en feilvurdering? Den psykologiske utfordringen det er å håndtere feilvurderinger av insulindose, har ikke de som ikke har diabetes.
• Overhengende fare for senkomplikasjoner. Diabetes har i mange år vært nært assosiert til senkomplikasjoner; fare for å miste synet og bli blind, amputere bein, få nevropati som er ubehagelig og vondt osv. Hele HbA1c-tallet er for mange forbundet med RISIKO! Er HbA1c for høy, som den er for omtrent halvparten av dem med diabetes type 2 og for det store flertallet av dem som har diabetes type 1, øker risikoen for senkomplikasjoner. Dette er også noe de som ikke har diabetes ikke trenger å ta stilling til eller bekymre seg for. Å ha dette hengende over seg, å handle på en måte som reduserer denne risikoen, samtidig som en har et best mulig liv underveis, er psykologisk ganske utfordrende.

Tatt i betraktning disse (blant flere) spesifikke utfordringene som er knyttet helt direkte til at du har diabetes, er det ulikt hvilke behov hver enkelt har. Noen trenger å sjekke om egne opplevelser er «normale», noen trenger hjelp til å finne måter det går an å håndtere disse psykologiske utfordringene på, noen trenger hjelp til å finne motivasjon, noen trenger virkelig hjelp til å utfordre tankene sine og endre måten de forholder seg til sykdommen på, noen trenger å bli forstått og tillate seg selv å føle det de føler, noen trenger psykologisk behandling for følingsangst, overdrevent kontrollbehov, utmattelse eller annet. Selv om de spesifikke psykologiske utfordringene knyttet til å ha diabetes er de samme for de som har diabetes, er måten de løses eller håndteres på veldig individuelt.

Hva har du behov for? Hva trenger du fra de rundt deg? Hvordan behandler du deg selv? Hva trenger du hjelp til fra andre? Hvordan kan du behandle deg selv for å få det litt lettere i hverdagen med diabetes?

Inspirasjon fra: nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/hormoner-og-nering/diabetes-i-kropp-og-sinn-intervju-34464.html (Jon Haug) og self-compassion.org/ (Kristin Neff)

Først publisert i medlemsbladet Diabetes oktober 2016