Ofte stilte spørsmål - psykologen svarer

Det høres fortvilende ut for deg. Det er bra å høre at han har fått tilbud om samtale. Ungdomstiden er tøff når man har diabetes type 1 og det er dessverre slik at mange får ekstra store problemer i denne tiden. 
 
Har han fått reopplæring fra sitt lokale sykehus, evt. et startkurs? Lærings- og mestringssentrene skal tilby dette. Ellers innen spesialisthelsetjenesten så kan han henvises til et distriktspsykiatrisk senter (DPS) for sin depresjon, men det vil variere hvor god kompetanse de har på diabetes på et DPS og behandlingen må nødvendigvis omhandle en integrering av hans diabetes for at det skal være noe poeng (i motsetning til å behandle hans evt. depresjon uten at hans diabetesbehandling er integrert i dette arbeidet). 
 
Diabetessykepleiere på sykehusene skal kunne samtale med ham om de problemene han har. Det er også mulig å be om innleggelse på en medisinsk avdeling i slike situasjoner. I så fall er det viktig at han får hjelp med hvordan han kan integrere sin egenbehandling i sitt liv og ikke at de ansatte «tar seg av» insulindosering og målinger mens han er innlagt. Jeg tenker at det er viktig å snakke med ham om insulin og insulinbehov, heller enn blodsukker og målinger. 
 
Har han for høyt blodsukker, trenger han mer insulin; har han for lavt trenger han mindre insulin/mer mat. Hans eneste jobb er å ha passe mengde insulin i kroppen til enhver tid, men dette er også umulig ved diabetes type 1, noe som kan bli veldig frustrerende! 
 
Som mor kan du hjelpe ham med hvordan han håndterer høye og lave verdier, uten et fokus på å unngå dette (siden det ikke er mulig). Still deg til disposisjon, spør hva han trenger fra deg, valider at han må ha det vondt og vanskelig og hvor tøft dette må være for ham. Og vis ham at du tåler det (ikke la din frykt føre til krav til ham; din eventuelle frykt er det viktig at du tar ansvaret for). 
 
Jeg vet ikke om dette er noe som passer for deg i din situasjon, men jeg håper noe av dette kan være til hjelp. Jeg ønsker deg og sønnen din lykke til! 

Du beskriver en fryktelig vanskelig situasjon. Dette må være slitsomt for hele familien. Jeg tror at jeg vil starte med et råd om å virkelig sette seg inn i din datters situasjon og forsøke å forstå henne, innenfra. Det er mange følelser hos dere som foreldre helt sikkert, dere blir redde og sikkert litt frustrerte og oppgitte innimellom også. Men mest av alt trolig redd for at hun skal bli syk og ikke fungere blant annet. Diabetes type 1 er en alvorlig sykdom. 
 
Forsøk å sette egne følelser litt til side (selv om det er helt naturlig at dere har masse følelser) og prøv å «bli datteren din». Hva tror du hun føler? Hvordan er det for henne å ha fått diabetes type 1? Hva har det ført til i hennes liv, hva har hun mistet? Hva opplever hun nå etter hun fikk diabetes type 1? Prøv å finne svarene og prøv å kjenne etter i kroppen hvordan dette må kjennes for henne. 
 
Når alle rundt er bekymret, engstelige og kanskje krever mye av henne, påvirker det henne. Det er nok heller ikke så rart at hun reagerer på sin måte, akkurat som dere har deres reaksjoner. Uansett, når du sitter og prøver å kjenne på kroppen hva hun kjenner, se om du kan finne ut hva hun trenger? Når hun har det slik hun har det, trenger hun da krav, forventninger og trusler(?) om hva som kan skje om hun ikke bare … 
 
Jeg vet ikke hvordan hun opplever det, men det er ikke uvanlig å oppleve seg litt presset og kanskje litt truet når et ungt menneske har fått diabetes type 1. Hun trenger nok å få tid til å være trist og sint og synes dette er urettferdig. Får hun nok støtte på det og at dere tør å snakke om alt som er fælt med at hun har fått diabetes, kan det hende det snur etter hvert. 
 
Hvis dere trenge hjelp til denne prosessen, kan jeg anbefale foreldreveiledning basert på Emosjonsfokusert Ferdighetstrening for Foreldre. Det finners også en bok om denne metoden som du kan lese. Det finnes en god del helsepersonell i Norge som kan denne metoden, sjekk gjerne litt rundt. Så lenge din datter ikke er i umiddelbar livsfare, anbefaler jeg å gi henne tid, rom og forståelse. Det tror jeg hun trenger. 
 
Snakk om dine egne følelser med andre voksne og ikke la datteren din «få ansvaret» for dere voksnes følelser i tillegg. Dette kan være tøft å høre og kanskje er jeg på jordet her, men dette er en ganske vanlig årsak til konflikt mellom barn og foreldre. 
 
Diabetesforbundet har også laget en egen foreldreveileder som du finner på diabetes.no, den er nok også nyttig. 
 
Jeg ønsker dere all mulig lykke til! 

Du har sikkert lest mye om dietter og slanking og sier at du har slanket 8-10 kg bort. Hva gjorde at du klarte det? Hva gjorde du med søtsuget i den perioden? Kan du komme tilbake til det som ga deg motivasjon da du fikk til en slik enorm endring? 
 
Om du skal få til en atferdsendring (spise mindre søtsaker), må endringen oppleves viktig for deg, men du må også ha tro på at du skal kunne få det til. Hvis ikke er det lite trolig at du vil mestre det/klare det (men man kan også jobbe med å øke sin motivasjon). 
 
Du kan tegne opp et kryss på et ark (del et ark i 4 ruter) og skrive ned fordeler ved å fortsette som før og ulemper ved å fortsette som før, samt skrive ned fordeler ved å spise mindre søtsaker og ulemper ved å spise mindre søtsaker. Tenk på èn rute om gangen (!) – ikke alle samtidig! En slik øvelse kan klargjøre for deg hvor motivert du er til å gjøre en slik endring i livet ditt. 
 
Dersom du er motivert og virkelig ønsker dette, er det lurt å lage en plan. Planlegge steg for steg, hva skal til for å få det til? Hvilke situasjoner trigger ditt søtsug? Må du f.eks. passe på å ikke ha søtsaker i hus, for å ikke trigge suget? Hva med alternative ting å spise - er det noe du må tenke gjennom, planlegge, skrive på handlelisten, kjøpe inn? 
 
Angående det du sier om at du spiser med følelser, kan det være nyttig å jobbe med selve følelsene heller enn det å endre på «mestringsstrategien» eller eventuelt «unngåelesesstrategien». Jeg kan anbefale deg å se en liten film som varer i 7-8 minutter, som heter «Alfred & Skyggen»: https://www.youtube.com/watch?v=UYDUocIGep4. Det er en opplæringsfilm om følelser. Dersom du lærer deg å lytte til følelsene dine, ha en aksepterende holdning til dem, dele dem med noen du stoler på, setter ord på dem og tillater dem å være der, kan de vonde følelsene bli mindre vonde og behovet for å spise kan potensielt sett bli mindre. Jeg vet ikke hvor stort dette problemet er for deg, men det kan også være en ide å gå i terapi for dette, for å håndtere følelsene dine mer adaptivt. 
 
Et annet alternativ er å stille seg spørsmål som: Hvor lyst har jeg på sjokolade akkurat nå? Lag en skala fra 0-10 og en regel om at dersom du er over et visst tall, er det greit. Evt. kan du skrive ned hva du tenker når du har søtsug, hvordan det kjennes ut i kroppen, hvilke følelser du har når du har det og hva du da gjør. Dette kan bli en bevisstgjøring og det er mulig å jobbe med å endre tankene. Still spørsmål til tankene; Gagner dette meg? Er dette sant? Vil jeg anbefale andre å tenke slik? Finnes det andre alternative løsninger? 
 
Håper noe av dette kan være til hjelp! Lykke til! 

Det høres veldig tungt ut det du beskriver og det høres ut som du har prøvd hardt å endre slik du har det. Det er mange som sliter psykisk med sin diabetes og det er ikke rart! Som du sier er man alene med den 24 timer i døgnet og det er mye man har ansvar for.

Når andre prøver å oppmuntre deg er det nok med gode intensjoner, men det føles nok ikke som du da blir forstått og som om du «får lov» til å ha det tungt og vanskelig. Det er ikke rart at du har det tungt med dette, hele tiden må blodsukkeret være i bevisstheten (eller ikke langt unna), hele tiden må du vurdere hva du kan spise, hvor mye insulin du skal sette eller om du skal la vær, om du skal prioritere her og nå og gjøre som du vil og drite i blodsukkeret eller om du skal prioritere helse i tiden som kommer og jobbe for å redusere risiko for senkomplikasjoner, alt dette må du gjøre på egenhånd, de som ikke har det selv forstår det ikke.

Det hjelper å leve regelmessig, men hvem på 20 år gjør nå det? Så blir det slitsomt med høyt blodsukker og med lavt blodsukker og alle tankene rundt dette blir også slitsomt. Når søvnen er på villspor blir alt enda verre, hodet fungerer dårligere og tankene føles som de lever sitt eget liv. Utad vises ikke alt dette, å si det som det er hjelper ikke, dessuten er det ganske skummelt å si det høyt. Jeg vet ikke om dette stemmer for deg, men kanskje noe av det? 

Noe jeg synes hjelper selv (jeg har hatt diabetes type 1 i snart 25 år) er å tenke på alle blodsukkerverdier i forhold til insulin. Lavt blodsukker = for mye insulin i kroppen min, høyt blodsukker = for lite insulin i kroppen min. Å tenke på den måten fjerner den negative selvevalueringen (hvert fall noen ganger) av at «nå bommet jeg på dosen igjen» eller «jeg burde ikke spist den sjokoladen». Jeg prøver å tenke at jeg har 1 oppgave (ikke 100); å ha nok insulin i kroppen til enhver tid. Alt handler om det, samtidig er denne oppgaven umulig.

Jeg vil stort sett bomme. Hva gjør du alle de gangene du bommer? Hvordan behandler du deg selv da? Kan du ha mer omsorg for deg selv i slike situasjoner? Dersom du hadde en god venninne som hadde diabetes og hadde 20 i blodsukker; hva ville du sagt til henne? Ville du sagt; «For en idiot du er, tok du SÅ mye for lite insulin?» eller ville du sagt noe sånt som; «Åh, så kjedelig, da trenger du insulin, sett litt insulin og slapp av og hvil deg til blodsukkeret er bedre og du ikke er så trøtt lengre».

En stor psykologisk utfordring ved å ha diabetes er et du vil «mislykkes» så ofte og dette må du leve alene med. Så hvordan du behandler deg selv er ekstremt viktig for hvordan du har det. Du kan behandle deg selv bedre psykologisk og få det bedre. 

Du kan også prøve å sette av tid 1 gang for dagen til disse tankene du sliter med. Lag en egen «Diabetes er noe dritt»-tid, 30-60 min per dag. Da setter du deg ned og skriver ned alt du kan tenke deg som er kjipt med diabetes. Lag gjerne en boks eller en egen bok el.l. slik at du kan legge det vekk når du er ferdig og hente frem igjen. Skriv ned tanker, følelser, hvordan det kjennes ut i kroppen når du tenker på dette etc. Hvis du får tid, kan du evaluere tankene dine ut fra; Er dette sant? Hva er bevisene for at dette er sant? Går det an å tenke annerledes om dette? Gagner det meg å tenke slik? Kan jeg gjøre noe med dette? Hva kan jeg ikke gjøre noe med? Ville jeg anbefalt andre å tenke slik? Hva er konsekvensen av at jeg tenker slik? Så tar du fri fra disse tankene resten av døgnet. Når de kommer snikende, sier du til tankene; Hei, jeg hører deg, jeg setter deg på vent og tar deg senere i Diabetes er noe dritt-tiden min kl 1700. Nå skal jeg gjøre andre ting. 

Håper noe av dette kan hjelpe. Ellers vil jeg anbefale deg å søke hjelp hos fastlegen, evt be om henvisning til psykolog, evt snakk med diabetessykepleiere der du går til kontroller el.l.

Å snakke med dem rundt deg er også lurt. Bare det å sette ord på så vonde følelser kan regulere dem ned. For at de rundt skal kunne hjelpe og støtte deg, må de vite noe om hvordan du har det.

Jeg kan også anbefale deg å se filmen «Alfred og Skyggen» på YouTube, det er en opplæringsfilm om følelser, den varer i ca 7,5 minutter. 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til! 

Dette er et veldig relevant innspill og noe vi er opptatt av Faggruppe for diabetespsykologi. Vi har fokus på dette og er enige med deg, dette er ivaretatt for dårlig og man faller lett mellom to stoler.

I den nasjonale faglige retningslinjen fra Helsedirektoratet står det noen anbefalinger om psykiske lidelser. Her står det blant annet: «Det er viktig med oppmerksomhet på økt forekomst av angst og depresjon hos personer med diabetes. Spørsmålene i kapittelet Kommunikasjon, mestring og motivasjon ved diabetes kan med fordel brukes som utgangspunkt for å undersøke dette. 
 
På bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget foreslås det likevel at personer med diabetes kun systematisk utredes for angst eller depresjon når det er klinisk indikasjon for det.»
 
Jeg var selv med å skrive dette kapittelet: 
https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes/kommunikasjon-mestring-og-motivasjon-ved-diabetes 
 
I min erfaring må psykologen som evt har en pasient med diabetes type 1 oppsøke kunnskap om sykdommen hvis den ikke har den fra før av. På sykehusene har de som du nevner ofte ikke god nok kompetanse på psykiatriske lidelser. Jeg har erfaring med å opprette samarbeid mellom psykisk helsevern og somatisk sykehus, men dette avhenger veldig av personene som jobber de ulike stedene. 

Du skal vite at dette er noe det jobbes med, men det er et tungrodd system desverre. Takk for at du løfter dette. Vi er flere som jobber mot et bedre tilbud til dem med psykisk lidelse og diabetes type 1. 

Jeg kjenner ikke til spesifikk informasjon om det å være pappa med diabetes, men det er et velkjent tema. Livet med diabetes er fullt av nye situasjoner som på ulike måter fører til endring i insulinbehov. Det varierer fra person til person hvordan disse situasjonene påvirker blodsukkeret og insulinbehovet.

Når du får barn, er det nok vel så mye endring i søvn og andre rytmer i hverdagen, som kan virke inn på dette. Det å ha diabetes vil si stadige endringer, både i kroppen og ytre påvirkninger som endrer insulinbehovet.

Diabetesbehandling er stadig skiftende og man må alltid være årvåken for at doseringer må endres, selv om man har opplevd at noe fungerer godt en periode. Jeg vil anbefale deg at du går på kurs eller møter der du treffer andre som har diabetes og barn, slik at du får luftet dine erfaringer med andre.

Hvis du ikke har vært på det enda, anbefaler jeg startkurs i regi av sykehuset. Mange med diabetes kjenner ingen andre som har diabetes, og da blir det å ha sykdommen ekstra ensomt. Oppsøk derfor gjerne andre som er i lignende situasjon. 
 
Jeg ønsker deg lykke til med farsrollen og livet som far med diabetes. 

Det stemmer at både stress og følelser kan påvirke blodsukkeret. Det som skjer, er at stress aktiverer kroppen og fører til at det skilles ut stresshormoner. Stresshormoner påvirker insulinbehovet og kan dermed gi både høyt og lavt blodsukker.

Noen har visst dette lenge. Psykolog Jon Haug har jobbet med diabetespsykologi siden 1979. Men det er nok mer fokus på psykologiske faktorer innen tradisjonelt mer medisinske temaer de senere årene. Det er blant annet en forskergruppe i Nederland med blant annet Frank Snoek som har mye fokus på dette.

Ja, det er ganske vanlig blant dem med diabetes å ha humørsvingninger. Det kan handle om mye forskjellig, både alt man må tenke på og forholde seg til men også om selve blodsukkeret i seg selv. Det kan handle om frustrasjon over å måtte tenke så mye på hva han spiser og gjør og det kan handle om skam og skyld over å «ikke gjøre helt som han skal».

Det er ikke sikkert han er deprimert, men det høres ut som om det å ha diabetes type 2 ikke er så lett for ham. Og det er jo ikke så rart. Det er en krevende sykdom å leve med og i tillegg må han håndtere alle holdningene og forestillingene om diabetes som andre har, samt at han skal leve med dine følelser knyttet til dette. Det å føle at man lever feil eller har gjort noe feil eller galt, er fryktelig vondt. Det siste man ønsker er å snakke om det og jobbe med det, det er så skamfullt for mange. Det er ikke sikkert det er slik for din mann, jeg kommer bare med ulike forslag til hva dette kan handle om. 
 
Dersom du ønsker at han skal endre atferd, er det viktig at han er med på dette selv og at han selv anser sin egen atferd/humørsvingninger som et problem. Det kan være lurt å formulere dette som at DU trenger at han er mer forutsigbar i humøret, DU trenger at han er åpen med deg om hvordan han har det osv. Dersom du påpeker at han er sånn eller slik, blir det ganske ubehagelig for ham og han går heller i forsvar eller angrep. Det er ikke en god følelse å bli stilt til veggs. Gjør deg heller tilgjengelig, disponibel og vis at du bryr deg, at du ønsker å ha det bedre sammen som par og ønsker å ta del i hans indre verden. Fortell ham hva du har behov for uavhengig av om han har diabetes eller ikke. 
 
Skal du komme nærmere ham, er det viktig at du viser omsorg, støtte og kjærlighet og ikke motstand, konfrontering eller lignende, da vil du bare skyve ham bort. 
 
Jeg håper noe av dette kan være til hjelp. Jeg ønsker deg lykke til med å støtte ham og sette ord på hva du trenger for å få det bedre med din mann, med hans diabetes type 2 i livet deres. 

Det du beskriver høres svært fortvilende ut. Det å få satt nok insulin er en stor utfordring. Jeg regner med at du har fått oppfølging av ulik slag siden du har kommet så langt i prosessen at du tenker transplantasjon? Da tenker jeg av endokrinolog, av klinisk ernæringsfysiolog og eventuelt av psykolog?

I de fleste tilfeller vil det å få hjelp til å få satt mer insulin og sette riktige mengder insulin i forhold til karbohydrater være førstevalget, samt få hjelp med den psykiske belastningen det er å ha diabetes kombinert med leddgikt.

Du skriver ingenting om dette så du kan synes det høres selvfølgelig og dumt ut, samtidig vet jeg at mange ikke har fått den hjelpen de har behov for eller rett på og relativt overkommelige justeringer kan hjelpe svært mye. Jeg aner ikke hvor du er så du må eventuelt ha meg unnskyldt. 
 
Når det gjelder transplantasjon kan du lese her og eventuelt be fastlegen henvise deg til vurdering: Igjen er det trolig en selvfølge for deg at du har tenkt på dette, men transplantasjon er en stor operasjon ikke uten risiko og gjøres kun i svært spesielle tilfeller. 
 
Jeg håper du har noen venner eller noen i familien du kan snakke med om dette, noe av det viktigste for vår helse generelt sett er gode, nære og støttende relasjoner. Jeg anbefaler deg derfor å dele din fortvilelse med noen du stoler på. Jeg ønsker deg lykke til!