Forskningen på diabetes type 1 kan grovt deles i tre:
- Årsaker og eventuell kur.
- Transplantasjoner og bruk av stamceller.
- Teknisk utstyr og medisiner.
Årsaker og eventuell kur
Virus og tidlig infeksjon er stikkord i det mange mener er spesielt interessant forskning på årsaker.
Forskning med utgangspunkt i Oslo universitetssykehus – DiViD-studien – antyder at virus (enterovirus) kan utløse en immunreaksjon som bryter ned de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen. Kan bruk av midler mot virus (antivirale midler) ha noen effekt?
En stor svenskbasert studie på barn (TEDDY) viser en sammenheng mellom infeksjon veldig tidlig i livet og utvikling av antistoffer. Kan dette åpne for forebygging av diabetes type 1? Forsøk har vist to års utsettelse av sykdomsutbrudd med hemming av antistoffene.
Andre årsker er også gjenstand for forskning. Forskningsmiljøer gjør store befolkningsstudier for å se etter mulige sammenhenger og forklaringer. Spørsmålene er mange: Hvorfor øker forekomsten av diabetes type 1 i verden? Har etnisitet eller sosial status noe å si? Forurensning og miljøgifter?
Transplantasjoner og stamceller
Det gjøres få transplantasjoner av bukspyttkjertler, men noen kvalifiserer til det. Det gjelder gjerne personer med svært vanskelig og uregjerlig diabetes type 1. Transplantasjonene av bukspyttkjertlel skjer i de aller fleste tilfellene i kombinasjon med en nyre, ved nyresvikt. Her er det ikke minst den medisinske oppfølgingen det forskes på, med bedre – og bedre bruk av – immundempende midler som skal hindre avstøting av det nye organet.
Noen ganske få får tilbud om transplantasjon av insulinproduserende celler, såkalt øycelletransplantasjon: Insulinproduserende celler fra donors bukspyttkjertel injiseres i en vene og går derfra til leveren, hvor cellene så fester seg. Øycelletransplantasjon ble gjort i Norge første gang i 2001, og både teknikken og oppfølgingen er under stadig utvikling. Blant annet forskes det på bruk av alginat-kapsler som kan beskytte de transplanterte øycellene mot antistoffer.
Stamceller er et annet område det forskes mye på. Målet er å få disse cellene til å kunne utvikle seg til insulinproduserende celler som kroppens immunsystem ikke går til angrep på. Best egnet er stamceller fra foster, som kan bli til mange ulike celletyper og fornye seg selv. En bekymring er risikoen for at det utvikler seg svulster, og det er også etiske problemstillinger knyttet til bruk av stamceller.
Teknisk utstyr og medisiner
Det forskningsområdet som er klart tettest på hverdagen for alle med diabetes type 1, er utviklingen av ny teknologi og forbedrede varianter av insulin. Her er naturlig nok industrien tungt inne i forskningen, siden det er snakk om utvikling av produkter med høy kommersiell verdi.
Kunstig bukspyttkjertel er et begrep som brukes stadig oftere – og noe som kommer stadig nærmere. Mange med diabetes type 1 bruker insulinpumpe og/eller kontinuerlig glukosemåler (CGM).
Når insulinpumpen og CGM-en «snakker sammen» om blodsukkernivåer og insulindoser (såkalt closed loop), er vi på vei mot det en frisk bukspyttkjertel gjør. På dette området skjer det mye, og det skjer også fort – tatt i betraktning det som må til av sikkerhetsstudier før noe lanseres. Mye gjøres også for å få sensor- og pumpeteknologien bedre, uavhengig av kappløpet mot en kunstig bukspyttkjertel.
Også insulinet har hatt en stor utvikling de siste årene. Viktig i så måte er de såkalte insulinanalogene, der målet er en flatest mulig virkningskurve over mest mulig tid. Samtidig utvikles det hurtigvirkende insulin med raskest mulig virkning. Til sammen åpner dette for en ganske annen blodsukkerkontroll for dem som bruker penn, enn for bare få år siden.