Mistet sønnen i syreforgiftning – uten diabetesdiagnose

– Kunne vi gjort noe annerledes?

– Hadde vi hatt kunnskapen, hadde dette neppe skjedd, sier foreldrene til Mikael Røsand Brandt. 2. mai i fjor ble 20-åringen funnet på hybelen sin, død av syreforgiftning. Han visste ikke at han hadde diabetes.

Av Sven Grotdal

MINNE: Mikael er med dem også i form av bilder. Øivind Brandt og Trine Røsand Brandt vil fortelle historien sin for å bidra til at ingen andre skal oppleve det samme meningsløse tapet som dem.

Foto: Erik M. Sundt

Send sidens lenke til en venn

Dette er ketoacidose

Diabetisk ketoacidose (syreforgiftning) oppstår når kroppen mangler insulin og blodsukkeret er for høyt over en viss tid. Kroppen mister evnen til å nyttiggjøre seg energien i sukkeret (glukosen), fordi det ikke kommer inn i cellene. I stedet begynner kroppen å forbrenne fett for å få energi, og den dels ufullstendige forbrenningen gir en opphopning av syre (ketoner) i kroppen; blodet blir surt, pH-verdien synker.

Et høyt blodsukkernivå fører også til at vevsvæske trekkes inn i blodet, noe som igjen øker urinproduksjonen og dermed gir tap av væske fra kroppen (dehydrering). I tillegg bidrar sukker i urinen til at væske trekkes ut av kroppen. Går dette langt nok – hvis tilstanden ikke behandles – kan det føre til koma og i verste fall død.

Dette er symptomene:

  • Tørste og økt vannlating
  • Nedsatt allmenntilstand
  • Magesmerter, kvalme og oppkast
  • Forvirring og redusert bevissthet
  • Acetonlukt av pusten (søtlig, litt som neglelakkfjerner)

Kilder: Norsk Helseinformatikk, Diabetesforbundet

Øivind Brandt og Trine Røsand Brandt er fortsatt sterkt preget av den brutale og ugjenkallelige beskjeden de fikk i fjor vår. Men de har en ganske god dag, og de ønsker å fortelle.

De har slåss seg gradvis gjennom smerter og sorg, selvbebreidelse og spekulasjoner, usikkerhet og undersøkelser … Og hvis bare en eneste tilsvarende hendelse kan unngås, hvis de kan redde bare én, da oppnår de det de ønsker med å være åpen i media.

– Dette unner jeg ingen. Ingen, sier Øivind stille og lar den ene hånda falle ned på skulderen til kona.

– Det er uvirkelig; du går i en boble. Du hekter det på hverdagen, er jo nødt til å gå videre. Men det gnager og gnager.

– Du lurer på hva han var igjennom. Men dette er nok noe som har skjedd brått, trøster Trine seg med.

– Jeg tenker stadig: Kunne vi gjort noe annerledes? Jeg har vært forbanna på meg selv: Hvorfor så jeg ikke noe? Hvorfor koblet jeg ikke noe, sier Øivind med litt tilkjempet ro.

Middag på Skype

Lørdag 23. april i år spiser de middag sammen. Eller rettere: De «skyper middag». Mikael er på hybelen sin i Stavanger, foreldrene er hjemme på Stenbråten sør i Oslo. I to timer sitter de der, prater og ler som vanlig, helt som vanlig. I et hjørne på rommet står den nye treningssykkelen hans.

Trine og Øivind vet at det nærmer seg eksamen, og de neste dagene går det i sms og snapchat, slik at gutten skal få fred til forberedelsene. Siste snapchat sendes onsdag på dagen. Fredag spør Øivind så Trine om det er lenge siden hun har pratet med Mikael. Ikke siden skype lørdag, men har sendt noen meldinger …

– Vi forsøker å ringe, etterhvert stadig oftere, men ingen respons. Det var jo normalt at han var litt treg med å svare, men ikke så treg!

De begynner å bli urolige: Kan det ha skjedd noe, har han vært på byen, noe annet? I løpet av helgen settes stadig flere i sving for å finne svar, søndag kveld sender Trine «Hallooooo, lever du?», og mandag morgen – nesten ni dager etter Skype-middagen – bestemmer Øivind seg for å booke første og beste fly til Stavanger.

– Jeg står omtrent og trykker «bestill billett» når det ringer døren, rett over 12. Der sto presten. Mikael var funnet cirka sju om morgenen.

 Funnet av hybelnabo

De hviler så vidt i hverandres stillhet før de sammen forteller videre, om hvordan bildet snart tegnet seg:

Hybelnaboen hadde snakket så vidt med ham onsdag morgen. Da hadde Mikael sagt at han følte seg ganske dårlig, og naboen registrerte at han kastet opp på badet. Naboen hadde gått på skolen og så reist rett hjem for helgen, og først søndag kveld var han tilbake i Stavanger. Han registrerte at det var rolig hos Mikael, og mandag morgen tittet han inn.

Obduksjonen viser at Mikael døde allerede rundt midnatt onsdag eller natt til torsdag. Han hadde ligget der i mer enn fire døgn.

Lite å jobbe med

Men hvorfor? Og hvordan?

– Politiet sa med en gang at det ikke var sikkert at de ville ha noe å jobbe med, fordi han hadde ligget så lenge. Vi ville kanskje ikke få en årsak i det hele tatt, forteller Trine.

Øivind lar dette ekstra vonde henge mellom dem i noen sekunder, før han supplerer henne:

– Det skjer mye med kroppen de første dagene. Men de fikk tatt noen prøver og dyrket fram noe. Og de fikk svar. Heldigvis. Vi er jo kjempeglad for at vi har fått vite en årsak.

De ble advart mot at dette kunne ta opptil et år, men midt i august var dødsårsaken ettertrykkelig fastslått: Syreforgiftning, med verdier mer enn tre ganger høyere enn det som regnes som faregrensen, fikk de vite.

– Datteren vår, storesøsteren hans, begynte å søke forklaringer på nettet. Og hun kom etter hvert til at det måtte være en uoppdaget diabetes type 1. Men vi visste jo ikke …

Tynnere i påsken

Mikael var blitt markert tynnere fra julen til påsken, men foreldrene var klar over at han trente mye og også sverget til «lavkarbo light», så det var vel ikke så rart, kanskje? Og han var jo i god form.

– Ja, han slo meg ned i støvlene da vi løp sammen i påsken, minnes Øivind med et lite smil.

I påskeferien var han også på besøk hos flere gode venner og annen familie uten at noen fattet mistanke om at det feilte gutten noe …

– Og det eneste vi visste om diabetes da, er at du drikker mye og tisser mye. Han gjorde ingen av delene, ikke som vi kunne legge merke til, i hvert fall. Vi hadde ikke noen grunn til å tenke tanken på diabetes i det hele tatt, og det eneste Mikael nevnte, var at han hadde en følelse av at han ikke alltid ble mett. Trine har lavt stoffskifte og kan ofte føle på det samme. Med det i tankene ba vi ham om å ta en helsesjekk når han var hjemme i Stavanger igjen etter påsken, for sikkerhets skyld. «Jada, fattern!» …

Politiet har undersøkt overalt. Han har ikke vært i kontakt med lege.

Trine la på sin side merke til at Mikael myste og lente seg litt fram når han så på TV. Hadde han begynt å se dårlig? I ettertid har hun skjønt at det kunne ha med høyt blodsukker å gjøre.

Ut på Facebook

Hva skulle de gjøre? De visste at det veldig fort ville bli kjent på det private hybelhuset i Stavanger at Mikael var død. Og det siste de ville, var en «RIP Mikael» på Facebook før de selv fikk informert. Derfor var de raskt ute på Facebook selv.

– Vi måtte også gå ut med en forklaring. Det florerte med spekulasjoner, ikke minst om selvmord, og de spekulasjonene ville vi legge døde. Men det er klart: Han var ung og frisk. Det er lett å begynne å spekulere. Men vi og de nærmeste vennene hans, vi hadde ikke skjønt noe som helst hvis det var tilfelle. Det verste kom fra andre …

Obduksjonen viste at det var en sterk og frisk kropp; ingen infarkter, blødninger eller svulster, ingen synlig årsak, ingen tegn på selvmord, ikke noe kriminelt. Men hybelen og senga bar sterkt preg av timer med oppkast, og det var blant annet dette storesøster Daniela tok tak i da hun endelig orket å gå i gang med nettsøkene sine.

Fargerik bisettelse

– Han var veldig på! Hele tiden engasjert i noe, aktiv, morsom, sprudlende, var med i tre revyer på videregående. Men nå etterpå har vi fått høre at han hadde virket litt mer stille og tilbaketrukket de siste månedene, uten at vi helt kan vite hva det betyr, sier Trine, som også kan fortelle om en bisettelse som illustrerer sønnen de har mistet: Mikaels venner ble bedt om å stille i fargerike klær, og de gjorde det.

– Det var herlig å se. Flere av kameratene hans kommer også innom oss noen ganger og spiser middag. Så sitter vi der og minnes sammen. Det betyr utrolig mye.

En av dem utfordret også Øivind. Siste helgen i august syklet han Birkebeinerrittet i Mikaels sted.

– Vi gjennomførte. Han slo meg. Det ble en ganske emosjonell og spesiell tur.

Mindre emosjonelt er det ikke å hedre Mikaels minne med å få oppmerksomhet rundt uoppdaget diabetes og syreforgiftning – symptomene og konsekvensene. Men det er det Øivind og Trine Røsand Brandt mest av alt ønsker: Snu det ugjenkallelig meningsløse og triste mot det positive og konstruktive. Og hjelpe.