Insulintilførselen styres fra det psykologiske nivået
Når et menneske har fått diagnosen type 1-diabetes må insulinbehovet dekkes best mulig gjennom nøye planlegging og konkrete
handlinger.
Reguleringsoppgaven som sikrer tilførsel av riktig insulinmengde er svært komplisert, og påvirkes av en rekke forhold. Noen
av disse kan man ha kontroll over.
For eksempel er det mulig å beregne karbohydratinnholdet i det man spiser, og til en viss grad fastsette hvor mye insulin som trengs ved fysisk aktivitet. Langt vanskeligere, og nesten umulig er det å beregne hvordan et skiftende humør og vekslende sinnsstemning påvirker insulinbehovet. Følelsesmessige forhold og vekslende insulinfølsomhet kan ikke kontrolleres og reguleres på samme måte som brødskiver og karbohydrater. Insulininjeksjonene som gjennomføres hver dag kan derfor bli gale, og dette skaper blodsukkersvingninger utenfor normalområdene.
Den kompliserte reguleringsoppgaven, motivasjonen til å analysere insulinbehovet under ulike betingelser og usikkerheten som følger med feildoseringer, er noen av de psykologiske konsekvensene som alle mennesker med type 1-diabetes stilles overfor. Konsekvensene er allmenngyldige, men oppleves og håndteres forskjellig fra person til person.
I avhandlingen ”Diabetes i kropp og sinn” hevder Haug at de generelle psykologiske konsekvensene kan utledes direkte fra det som kjennetegner den kroppslige skaden. De psykologiske forholdene som skal mestres er derfor uløselig knyttet til kroppen, og disse utfordringene er ikke negative følgetilstander som kan unngås.
Haug viser i sin avhandling at dette perspektivet kan anvendes på en rekke kronisk somatiske sykdommer.
