Den globale epidemien av overvekt og fedme skyldes mange faktorer, det er det stor enighet om. Den underliggende årsaken er uansett at vi spiser mer enn vi forbruker. For å forklare denne utviklingen må vi ta biologien i betraktning. Ny viten om hvordan maten påvirker spisemønstrene våre kan bidra med en viktig brikke i dette puslespillet.
Hjernen styrer sult og metthet
Det komplekse samspillet som styrer appetitten vår er under intens utforskning, og ikke overraskende har hjernen det overordnede ansvaret. Appetitten styres fra hypotalamus, der ligger mottaksstasjonen for både sult- og metthetssignaler. Her samles informasjon i form av hormoner fra fettvevet og fordøyelsessystemet sammen med nerveimpulser og sanseinntrykk fra omgivelsene våre. Resultatet oppfattes som: Spis – eller ikke spis.
Fettvevet informerer om energireservene i kroppen
Hormoner som produseres i fettvevet er med på å regulere matinntaket på lang sikt, og de informerer hjernen om hvordan det står til med energireservene våre. Hvis mengden fettvev reduseres så mye at kroppen ikke kan fungere normalt, utløser dette sterk sult. På denne måten sørger kroppen for å øke inntaket av mat, slik at energireservene kan komme tilbake til normalen.
Fordøyelsessystemet sier ifra når vi har fått nok
Hormoner som skilles ut i fordøyelsessystemet regulerer appetitten fra måltid til måltid. Sulthormoner skilles ut i magesekken når den er tom. Når magesekken blir fylt med mat, avtar sultfølelsen. Lenger ned – i tarmen – slippes flere titalls metthetshormoner ut som respons på et måltid. Generelt kan man si at jo høyere mengde energi måltidet inneholder, jo større mengde av metthetshormoner skilles ut. Hormonene virker via sult- og metthetssentret i hjernen, og på denne måten kan tarmen fortelle hjernen om kroppen har fått nok mat.
Sammensetningen av maten er viktig
Fettet i maten bremser tømmingen fra magesekken til tarmen. Dette holder oss mette lenger og bidrar til at opptaket av glukose fra måltidet går saktere, slik at blodglukosen både stiger mindre og faller langsommere etter et måltid. Komplekse karbohydrater som inneholder fiber, bidrar til metthet både ved å øke volumet i magesekk og tarm og ved å påvirke utskillelsen av metthetshormoner. Protein er det næringsstoffet som metter best. En studie har vist at dersom måltidet inneholder protein, tar det lengre tid før sulthormonene skilles ut igjen. Man blir altså ikke like fort sulten igjen dersom det forrige måltidet inneholdt protein.
Proteinfattig kost kan gi overspising
Ny forskning på betydningen av protein i måltidene har gitt opphav til en relativt ny og interessant hypotese, «the protein leverage hypothesis». Hypotesen baserer seg på at vi har en spesifikk appetitt for protein, noe som kan forklares med at kroppen ikke har lagre av protein, og at vi derfor er avhengige av å få tilført protein til hvert måltid.
En studie så på hvordan ulike andeler av protein i mat påvirket det totale energiinntaket hos slanke mennesker som fikk spise så mye de ønsket gjennom forsøksperioden. Gruppen som fikk lavest andel protein (10 % av total energi) i kosten, hadde 12 % høyere inntak av energi totalt enn de som fikk 15 % protein i kosten. Hoveddelen av det økte inntaket kom fra småspising mellom måltidene.
Måltider med lavt proteininnhold vil dermed kunne føre til overspising. Potetgull, smågodt, kaker, pommes frites og kjeks er eksempler på energitette matvarer med høyt innhold av fett og karbohydrater, men med lavt proteininnhold. Kanskje er det slik at selv om magen blir fylt, blir vi rett og slett ikke biologisk mette av slik mat?
Det er altså mulig at tilstrekkelig protein til hvert måltid er viktig for å unngå overspising. Det er viktig å understreke at høyere inntak av protein enn anbefalt ikke er forbundet med helsegevinst. Et høyt inntak av protein er assosiert blant annet med økt risiko for hjerte og karsykdom. Det anbefalte inntaket av protein er ifølge kostrådene 10–20 %.
Spis smart!
Kunnskap om sult- og metthetshormoner har utløst intens forskning i håp om å kunne tilby medikamenter som kan redusere appetitten hos overvektige personer. Men hva hvis vi i stedet kan bruke denne kunnskapen til å spise smartere? Hver dag må vi ta mange valg relatert til mat. Hva hvis matvarene vi velger fører til en biologisk sult fordi det forrige måltidet vårt ikke inneholdt det kroppen trengte? Det er et dårlig utgangspunkt for å motstå fristelser i et miljø der aggressiv markedsføring og tilgjengelighet av usunne matvarer dominerer.
Når vi forstår hvordan kroppen reagerer på maten, kan vi kanskje lære oss å spise slik at vi blir biologisk mette. Den riktige maten vil utløse de samme responsene vi ønsker å oppnå med en pille. Dette bekrefter det vi allerede vet om hvordan et balansert måltid bør settes sammen. Nok protein, fett og grove karbohydrater med fiber til hvert måltid kan altså motvirke trangen til å småspise på usunne og energitette matvarer mellom måltidene – og gjøre det lettere å motstå usunne fristelser i matveien.